Illustrasjonsfoto: Erlend Aas / Scanpix
annonse
annonse

Kjære leser. Jeg startet på dette innlegget som et forsvar av multikultur. Underveis leste jeg diverse definisjoner av begrepet multikulturalisme, og fant ut at det jeg trodde var multikultur egentlig heter pluralisme (eller mangfold, på godt norsk). Jeg mistenker at det er flere som har samme misforståelse, og tillater meg derfor denne innledningen for å definere noen begreper.

Multikulturalisme er ideen om at kulturelle forskjeller har en egenverdi. Kulturelle forskjeller skal bevares, og det skal legges til rette for at de forskjellige gruppene kan dyrke og bevare sin egenart. Samfunnet blir en mosaikk med forskjellige likestilte grupper som ikke nødvendigvis deler felles verdier, og staten skal være nøytral i forhold til de forskjellige gruppene. Jeg bruker begrepene multikulturalisme og multikultur om hverandre.

Monokultur er et samfunn som er dominert av én kulturtradisjon.

annonse

Pluralisme har flere definisjoner. Det jeg legger i begrepet er det samme som det engelske begrepet cultural pluralism. Det er ideen om at flere grupper lever sammen i ett samfunn bygget på et sett med felles verdier.

Multietnisitet, monokultur!” Slik lyder det nye slagordet til noen av de som ytrer seg kritisk om innvandring og integrering. Første gang jeg møtte dette argumentet var i et innlegg signert den australske fredsimamen Tawhidi.

Det er plausibelt å peke på parallellsamfunn og si at de er forårsaket av multikultur. Eller på innvandrerungdom som lever under strenge ære- og skamregimer. Eller på fullt påkledde kvinner i offentlige svømmebasseng. Eller helsearbeidere som trosser arbeidsplassens hygienekrav og tar seg til rette med privat hijab på jobb. Vi hadde ikke disse problemene i Norge før vi plutselig ble et multikulturelt samfunn.

annonse

Lavere tillit

En stor og anerkjent undersøkelse fra USA viser en klar korrelasjon mellom multikulturalisme på den ene siden, og lavere sosial kapital (bl.a. mindre åpenhet, tillit og solidaritet) på den andre. I redelighetens navn nevner jeg også at samme professor forsvarer multikulturalisme på tross av disse problemene, men jeg bemerker også at hans definisjon av multikulturalisme synes å være over grensen til det jeg kaller pluralisme.

Multikulturalismen er idéen om at vidt forskjellige folk kan leve sammen i et samfunn basert på en samfunnskontrakt som inneholder kun minste felles multiplum mellom de forskjellige kulturene. Ingen kultur har forkjørsrett, og samfunnet som helhet skal dyrke forskjellene ved å legge til rette for at alle kan verne om, fremme og dele sin kulturelle arv. Siden kulturelle forskjeller sees på som et gode i seg selv, er det heller intet poeng at de forskjellige kulturene nærmer seg hverandre (noe som vil medføre mindre mangfold).

Vi har prøvd dette mange ganger, i mange forskjellige samfunn, og med alle verdens gode intensjoner om å lykkes. Men vi har enda til gode å ha ett eneste tilfelle å vise til der et samfunn bygget på multikulturalismen ikke har medført store problemer for borgerne. Utenforskap, kriminalitet, vold og hat i beste fall. I verste fall krig og folkemord.

Når en idé gang på gang viser seg å ikke fungere i praksis, er det på høy tid å innse nederlaget og kaste den på dynga. Men der stopper også min enighet med slagordet jeg startet dette innlegget med. Monokultur er ikke løsningen på problemene vi har.

Pluralisme

annonse

For det første ser jeg ingen måte det kan innføres her i Norge. Forskjellige kulturer finnes allerede i Norge, og assimilering og tvangsfornorsking er heldigvis noe som gir lite gjenklang hos vertsbefolkningen.

For det andre har nordmenn lange tradisjoner med å være nysgjerrige på andre kulturer, og for å adoptere elementer fra andre kulturer. F.eks. fant arkeologene tekstiler fra Persia i Osebergskipet. Disse syns vikingene var så fine, at de tok seg bryet med å frakte dem hele veien hjem. Og jeg er 100% sikker på at Odins sønner spiste tonnevis med kebab mens de var på sydentur for 1000 år siden.

For det tredje vil et hermetisk lukket monokultur med strenge krav om konformitet medføre sosial og økonomisk stagnasjon, i tillegg til innskrenkning av innbyggernes frihet til å leve slik de selv ønsker. Skoleeksemplet på dette er land der konservativ islam har mye makt, slik som i Saudi-Arabia.

Vi skal ikke erstatte multikulturalismens idéer med dyrking av en monokultur. Vi skal erstatte det med pluralisme. Pluralisme bygger ikke samfunnet på minste felles multiplum av alle de forskjellige gruppene. Samfunnskontrakten utvides til å omfatte de grunnleggende verdiene til vertskulturen. Slik jeg ser det, er dette for Norges tilfelle prinsipper som trosfrihet, ytringsfrihet, demokrati , likestilling, individuell frihet, samt en liten dæsj med kardemommeloven.

Et pluralistisk samfunn anerkjenner fordelene ved mangfold. De forskjellige grupperingene (etniske og religiøse) interagerer med hverandre og påvirker hverandre gjennom felles språk og verdier. Kulturelle forskjeller sees ikke lenger på som et gode i seg selv som også kommende generasjoner må videreføre for enhver pris.

Felles verdier og gjensidig respekt

Videre vil identitetspolitikk og sterk identitær tilhørighet basert på etnisitet vike for det store felles vi basert på felles verdier og gjensidig respekt. Dette medfører igjen at enkeltindivider ikke like enkelt kan gjøre seg til talspersoner for hele grupper, og f.eks. erklære en hel gruppe som krenket på grunn av kritikk av (u)kultur.

Der multikultur dikterer at alle kulturer skal bevares slik de er, selv det som av majoriteten anses som ukultur, vil en pluralistisk tilnærming lett kunne ta oppgjør med praksis som bryter helt med vertskulturens verdisett. Et praktisk eksempel på denne forskjellen er vold og tvang mot jenter. Et annet er omskjæring av guttebarn. Vi som tar minoritetsbarns rettigheter på alvor, og ønsker få en slutt på disse overgrepene mot dem, må i dag kjempe i motbakke og finne oss i få beskyldninger om rasisme og antisemittisme slengt mot oss, se f.eks. kommentarfeltet til dette innlegget her.

Jeg (og mange med meg) blir bevisst eller ubevisst misforstått når vi ytrer oss kritisk om innvandring og integrering. Vi som argumenterer mot multikulturalismen blir nærmest automatisk kategorisert som rasister eller det som verre er. Ofte er det bevisste og ufine forsøk på å vinne en debatt. Andre ganger er det uvitenhet.

Er «rasistene» pluralister?

La meg avsløre en hemmelighet for å hjelpe de mest hardnakkede misforståerne: Blant mine venner er det mange som ytrer seg åpent mot multikulturalisme, også noen svært modige blekansikter. Disse må med jevne mellomrom pent finne seg i å bli kalt rasist, nazist, muslimhater, mm. Og her kommer hemmeligheten: Felles for dem alle er at de er sterke tilhengere av pluralisme slik jeg har definert begrepet. Det manifesterer seg bl.a. i form av en godt over gjennomsnitter fascinasjon for alt fremmed.

Tenk på dette, dere som kaller dem rasister: En har lært seg farsi (persisk) fordi hun syns det er et særdeles vakkert språk, en kan litt arabisk fordi hun elsker arabisk musikk, flere av dem er skikkelig gode til å danse magedans, en spiller djembe, en kan resitere dikt av Rumi, Hafiz og Adonis på rams. En har konvertert til islam. De har alle mange venner med en annen etnisk tilhørighet enn dem selv. Og flere av dem har en “eksotisk” livspartner, som de også har “halveksotiske” barn med.

Jeg håper vi alle kan bli mer bevisste på hva som ligger i disse begrepene, og hva de medfører. Jeg håper vi kan få en friere debatt om innvandring, uten stygge beskyldninger mot de vi er uenige med. Jeg håper også at flere ser de store problemene multikulturalismen allerede har påført oss, og at politikken dreies mot pluralisme i stedet.

annonse

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon