Dette innlegget handler om hva som ofte skjer når vi er i diskusjoner og debatter om viktige samfunnsfenomener og tema som engasjerer oss. De fleste av oss har også etter hvert blitt vant til å diskutere med en PC som arbeidsredskap. Dette er verdenshistorisk relativ nytt, men ikke alle har ennå riktig helt lært seg ABCen med å være med i moderne offentlige debatter. Innlegget er i utgangspunktet ikke skrevet med tanke på èn bestemt sak eller ett særskilt saksområde. Vi skal altså her for det aller meste se på offentlig debattering på en generell måte.
Mange påpeker at politiske debatter har en tendens til å bli mer og mer polariserte. Med dette så menes det at to harde politiske fronter som står mot hverandre når det debatteres. Det er “VI” mot “DEM”. Enten er vi helt og totalt FOR en sak, eller vi er helt og totalt IMOT saken. Alt som finnes imellom disse to ytterpunktene blir forkastet, og bare disse blir sett på som fakta og sannhet. Her eksisterer det ikke noe imellom. Mange av oss har etterhvert erfart at hvis det finnes noe slikt som sannhet, så ligger dette ofte i midten av to ytterpunkter. I polariserte debatter blir slik tankegang totalt avvist. Da eksisterer kun ytterpunkter. I polariserte debatter blir argumentasjonen basert på følelser (emosjoner) istedet for beviselige fakta. Da blir debatter også automatisk både mer emosjonelle og hardere i språkbruken. Vi sparker hverandre, ikke ballen, kaller hverandre for ulike slags “-ister” og gir hverandre tvilsomme “merkelapper”
Den norske filosofen Arne Næss lanserte på 1950-tallet seks normer for en saklig argumentasjon som mange av oss vil kjenne til. Dette er en del av hans Saklighetslære. En senere norsk filosofiprofessor, Arild Pedersen har argumentert for at Næss selv formulerte akkurat dette overdrevet komplisert. Han har også lansert en forenklet versjon som kanskje vil være enda mer effektiv, og da særlig i dagens nettdebatter. Denne er utformet slik:
- Unngå utenomsnakk.
Det du anfører som argumenter bør være holdbart i seg selv og relevant i forhold til debattemaet, på en etterprøvbar måte (kildehenvisninger).
Sier du at Stoltenberg er en dårlig statsminister fordi han har fått jobben gjennom familieforbindelser, er argumentet kanskje delvis holdbart, men neppe særlig relevant.
- Gjengi standpunkter på en nøytral måte.
«Norge bør ikke bygge sterkt forurensende gasskraftverk». Det er ikke lett å finne argumenter for noe som er «sterkt forurensende».
- Unngå flertydighet og vaghet.
«Vi som lever i verdens rikeste land». I hvilken forstand er vi verdens rikeste? Per hode? I absolutt bruttonasjonalprodukt? I disponibel kapital?
- Unngå bruk av stråmannsargumenter.
En svært hyppig usaklighet: «Ettersom du er SV-er, regner jeg med at du går inn for å avskaffe børsen.» Men i virkeligheten var dette bare en ungdomssynd hos Lysbakken.
- Beskriv data på en nøytral måte.
For eksempel når det henvises til statistikk, som kan brukes som en avansert form for løgn.
- Unngå bruk av emosjonell innpakning av typen skjellsord eller appell til absolutte autoriteter.
I slike tilfeller har man helt erstattet argumentativ kraft med emosjonell kraft. Tilslutning til disse normene er samtidig en tilslutning til et demokratisk inkluderende fornuftsfellesskap, og respekt for meddebattanters godvilje. Så kan vi jo bare for moro skyld her tenke oss til hvilken eller hvilke av disse punktene som brytes mest i offentlige debatter
Ludwik Fleck er en annen kilde som er vel verdt å kjenne til. Han var polsk/israelsk fysiker og biolog som særlig ble kjent for forskning på epidemisk tyfus. På 1930-tallet utviklet han også konseptene med Denkstil og Denkkollektiv. Det første av disse er kjent som “Tankenes stil” på norsk og det er her han er interessant for oss ennå i dag (Ludwik Fleck døde i 1961).
Ludwik Flecks ideer om “Tankenes stil” eller tankestil handler om hvordan vi når vi tenker for det meste er fokuserte på innholdet i det vi tenker. Hva sies her? Er det noe bestemt budskap her? Langt mere sjelden reflekterer vi over hvordan et budskap er formet. Altså hvilke format, eller ramme og kvaliteter tanken(e) har. Dette siste er det som kalles for tankestil. Mennesker med samme tankestil har felles gruppetilhørighet, intern lojalitet og en spesifikk språkkode som personer med den samme tankestilen har.
Jeg skriver i begynnelsen at dette innlegget i utgangspunktet ikke er skrevet med tanke på èn bestemt sak eller et særskilt saksområde. Men la meg likevel si litt om en debatt som har engasjert mange mennesker i Norge de siste årene: Innvandrings- og islamdebatten. Her finnes det en tankestil som fort skiller seg ut som kalles for fryktbasert tankestil.
Denne tankestilen eller debattformen har tre spesifikke kjennetegn som også går naturlig inn i hverandre:
1.) Debatter preges av diktomi. Det vil si en tankegang som er bare svart-hvitt eller enten-eller. Argumentasjon blir da også preget av dette. Her er det ikke nyanser eller mellomting på folkelig norsk.
2.) Debatter inneholder ofte en utstrakt bruk av generalisering. Et tenkt eksempel her kan være at noen kjenner til en pakistansk innvandrer til Norge som bor i nabolaget. Han har ti barn og kjører ny flott Mercedes. Da tenker enkelte at siden nettopp han har og gjør det blir dette det samme med alle pakistanske innvandrere i Norge. Som ikke er tilfelle i det hele tatt.
3.) Debatter utvikler seg til å bli angrep/forsvar. I slike debatter skal en enten angripe andre, eller forsvare seg selv. Her har debattdeltakerne ofte en mangel på naturlig tvil og selvkritikk. Bare en selv vet og har helt rett.
Her vil jeg i tillegg også nevne et annet uttrykk: Essensialisering. Her blir absolutt alle innvandrere som har opphavet sitt fra den samme kulturen tillagt de samme negative kulturelle trekk. Et eksempel her kan for eksempel være: “Alle iranske menn har det samme og diskriminerende kvinnesynet», noe som selvfølgelig heller ikke er tilfelle i det hele tatt. Mennesker er og blir da sett på bare som gruppe og ikke som enkeltmennesker, det vil si som et av kriteriene for rasisme. Tankegangen og argumentasjonen her er at «sånn er alle muslimer» eller «sånn er alle innvandrere».
Konklusjon:
Jeg og mange med meg har et håp om at den offentlige samfunnsdebatten heretter vil dreie seg (mye) mer mot det såkalte sentrum. Et godt stykke bort fra den økende polariseringen og fryktbaserte diskusjoner om viktige samfunnsspørsmål og mekanismer, som altså ofte er flersidige fenomener. Derfor er det også ofte heller ikke bare én forklaringsmodell som kan brukes til å fastslå årsaker til det som oppstår og skjer i samfunnet. Virkeligheten er mye mer sammensatt enn dette. Som en psykolog selv sa i en anledning: “Mennesker er kompliserte. Derfor tar det sju år å bli psykolog.”