I en stadig mer kompleks verden hvor det blir stadig vanskeligere å skille mellom fake og facts og mellom propaganda og saklig informasjon, er det ikke alltid like lett å vite hva man skal tro på. Tingene er ikke alltid det de utgir seg for å være.
Og å gi uttrykk for skepsis til den allmenne og politisk korrekte oppfatning innebærer stadig økt risiko for stigmatisering, enten i form av brunbeising, som er mest vanlig her hjemme, eller rødbeising, som er den mest vanlig strategien i USA for å undergrave alternative synspunkt.
Ble virkelig den russiske etterretningsagenten Sergej Skripal og hans datter forgiftet på direkte ordre fra Putin, slik britiske myndigheter og vestlige media mener å ha slått fast, eller kan det stå andre krefter bak?
De veldig bastante oppfatningene om at Putin står direkte bak attentatforsøket samt attentatet mot Alexander Litvinenko i 2006 og hackingen av den amerikanske presidentvalgkampen i 2016, til tross for at håndfaste bevis uomtvistelig fortsatt mangler i alle tre tilfeller, gjør meg skeptisk.
Jeg har levd lenge nok til å være usikker på svaret. Jeg vet ærlig talt ikke. Og jeg har liten sans for fantasifulle konspirasjonsteorier. Troen på rasjonelle forklaringer er større.
Svaret ligger trolig i spørsmålet om hvem er det som først og fremst tjener på et slikt attentat? Og etter å ha arbeidet i Russland i flere år umiddelbart etter Sovjetregimets kollaps, har jeg et par, tre erfaringer som kanskje er relevante, men som er dårlig forstått i Vesten.
Den ene, og det mest åpenbare, peker mot Putin. Han har et motiv. Eneveldet er ikke noen selvfølge. Fallende råvarepriser og sviktende økonomi representerer en stor utfordring. Det å mobilisere en ekstern fiende for å konsolidere makten internt er en politisk strategi like gammel som statenes opprinnelse. At hele Vesten nå vender seg mot Russland bidrar uomtvistelig til å konsolidere Putins innenrikspolitiske posisjon i Russland.
Men det svekker samtidig Putins utenrikspolitiske handlingsrom og posisjon i internasjonal politikk, og ytterligere økonomiske sanksjonene mot Russland som nå vil følge i kjølvannet, vil svekke russisk økonomi ytterligere og dermed også Putins stilling innenrikspolitisk.
Men er det rimelig å tro at Putin er så desperat innenrikspolitisk at han ønsker å ta risikoen på å isolere Russland ytterligere internasjonalt samt utsette landet for mer omfattende sanksjoner fra Vesten? Jeg tror ikke det. Kan han ha feilberegnet de massive sanksjonene fra Vesten? Det tror jeg heller ikke.
Det andre forholdet man bør ta med i betraktningen, er at det ikke er slik i Russland som vi har for vane å forestille oss i Vesten, at makten er fullstendig sentralisert og at handlinger av en slik karakter som dette som kan få utenrikspolitiske konsekvenser, må være sanksjonert og godkjent på øverste hold. I russisk politikk er det mange babuska-dukker inni hverandre.
Som i en del andre land med en annen forfatning enn vi er vant til i Vesten, kan makten ofte være spredt mellom ulike konkurrerende eliter som kan ta føringen i ulike situasjoner og som til og med har autonomi til å iverksette handlinger som kan få utenrikspolitiske følger. Slik er det fortsatt i stor grad i Russland og i en rekke land bl.a. i Midt-Østen. Det er dårlig forstått i Vesten.
Et tredje forhold er at giften som skal være brukt, Novitsjok, ble utviklet i Sovjetunionen på slutten av den kalde krigen til militært bruk. Når en vet hvor mye kjernefysisk materiale, militærteknologi og andre statlige verdier som kom på vidvanke i det kaos og den økte korrupsjonen som oppsto i Russland etter Sovjetregimets kollaps, er det ikke vanskelig å forestille seg at Novitsjok også kan ha kommet på avveie og i urette hender og ha blitt brukt av krefter som har en annen agenda eller som ønsker å skade Putin.
Slike er det mange av. Det kan være russiske opposisjonelle i eksil eller Vest-Ukrainiske nasjonalister eller andre med interesse av å svekke Putin eller eskalere det dårlige forholdet mellom Russland og Vesten.
Det er ikke godt å si i en verden hvor etablerte media i hvert fall ikke er til å stole på, og hvor til og myndighetene heller ikke alltid er til å stole på, jfr. for eksempel påstanden om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen og påstanden om at Gadaffi var i ferd med å gjennomføre folkemord i Benghazi.
Det første bygget på falsk etterretning opprinnelig basert på kilder blant irakiske opposisjonelle i USA og førte til Irak-krigen. Det andre bygget på svak etterretning og særdeles tvilsomme spekulasjoner og førte til destabiliseringen av en hel region.
Storbritannia og Vesten bør være tilbakeholdne med bastante konklusjoner inntil det kan fremlegges håndfaste bevis. En sak som har potensial til å eskalere det allerede dårlige forholdet til Russland til en ny kald krig bør være bygget på uomtvistelige fakta. På bakgrunn av det som er offentliggjort til nå kan det være veldig mange andre enn Putin som står bak giftattentatet mot Sergej Skripal.