A speaker casts a shadow on the ground as he addresses a crowd at Speakers' Corner in Hyde Park, London, Britain May 3, 2015. At Speakers' Corner in the northeast corner of Hyde Park in London, near the bustle of Oxford Street, anyone has the right to turn up every Sunday and talk about whatever is dear to their heart. Some call it the home of free speech: previous orators included famous figures Vladimir Lenin, Karl Marx and George Orwell. Today the atmosphere is hectic and unpredictable, with people from all backgrounds perching on boxes or stepladders to declaim on subjects from philosophy to religion, monsters or potatoes. Hecklers interrupt, adding to the chaotic feel of a place that draws visitors from far and wide. REUTERS/Stefan Wermuth TPX IMAGES OF THE DAY PICTURE 14 OF 25 FOR WIDER IMAGE STORY "SPEAKERS' CORNER - HOME OF FREE SPEECH" SEARCH "WERMUTH CORNER" FOR ALL IMAGES TPX IMAGES OF THE DAY
Del

I forbindelse med den siste tids debatt, regjeringskrise og justisminister Listhaugs avgang, har ytringsfriheten kommet i fokus. For å unngå å nøre opp under hat i befolkningen har flere sentrale politikere tatt til ordet for varsomhet i uttalelser og ytringer. Regjeringens erklæring mot hatefulle og krenkende ytringer er også ment å verne den enkelte mot slike. Men, i et fritt samfunn bør vel ingen hindre at noen føler seg krenket av ytringer?

I 2006 ble verden satt i brann. Årsaken var en karikatur som viste muslimenes profet med en bombe i turbanen. Mange mennesker opplevde å bli krenket. Krenket fordi en dansk tegner maktet å forme en tegning som illustrerte at religionen Islam og terror hadde en mulig sammenheng. I mange land ble danske ambassader og flagg satt i brann. Tegneren og kulturredaktøren i Jyllandsposten ble truet på livet og måtte beskyttes av politiet. Fordømmelsen kom fra alle verdens muslimske land. Trusler og massiv kritikk førte til at ytringsfriheten kom under press og muslimske ledere fremsatte krav om at det måtte sette grenser for ytringsfriheten. Ingen måtte trykke bilder av muslimenes profet.

Mange politikere, også norske, ga uttrykk for at det ikke var nødvendig å publisere noe som var så provoserende, sårende og krenkende for så mange. Det ble hevdet at en også hadde «ytringsansvar». I praksis ble det oppfordret til selvsensur, på tross av at politikerne visste at ytringsfriheten er en fundamental menneskerettighet og grunnleggende nødvendig i et fungerende demokrati. Svært få reiste seg og forsvarte ytringsfriheten.

Slemme og sårende ytringer må møtes med motytringer. Det er lett å ha sympati med de som opplever seg krenket, men å innskrenke ytringsfriheten og kreve at forfattere og tegnere skal pålegge seg selvsensur fordi noen kan bli såret, er uklokt. Hvem skal i så fall definere hva som kan publiseres eller ikke? Hvem skal påta seg verdens redaktøransvar? Uansett hvem som uttaler seg, og uansett tema, vil vel noen oppleve seg krenket. Hvem skal være jury og dommer for hva som kan publiseres? Media, politikerne, eller kanskje en nasjonal oppnevnt «moderator»? Og hvor bærer et slikt samfunn?

annonse

Ønsker du å bidra til å holde Resett gående?

Tegn medlemskap eller Støtt oss med et enkeltbeløp

Husk at du også hjelper Resett når du kjøper fra våre annonsører

Det er lett å forstå at politikerne ønsker å skape et ytringsklima hvor alle kan si sin mening uten å bli utsatt for hatefulle ytringer. Utfordringen er at det blant mange ulike mennesker finnes forskjellige oppfatninger av hva som er menings- eller hatefullt. Krenkende ytringer blir raskt definert som ytringer man er uenig i. Slike ytringer skal stoppes. Men, vil ikke et vern mot krenkende ytringer bidra til mindre ytringsrom, selvsensur og være et hindrer for viktig samfunnsdebatt?

Jeg er ingen tilhenger av å krenke bare for å krenke. Jeg vil heller ikke tillegge mine meningsmotstandere holdninger og meninger basert på antakelser eller spekulasjon. Jeg tror at flest mulig bør delta i et saklig ordskifte. Men, vi er svært forskjellige og vil støte sammen i debatt om mange forskjellige temaer som aktiv dødshjelp, religionens plass i det offentlige rom, abort, innvandring, eggdonasjon og tilknytning til EU, for å nevne noe. Disse debattene må vi ikke forsøke å hindre eller legge lokk på, selv om ordskiftet oppleves sårende. Vi må håndtere uenigheten innenfor rammene av demokratiet. Om holdninger skal bekjempes må også disse fram i lyset og tas til debatt. Man endrer ikke holdninger ved å forby dem.

Et vern mot å bli såret eller krenket vil virke mot sin hensikt, begrense ytringsfriheten, øke intoleransen, true demokratiet og redusere det offentlige ordskiftet. Samfunnet vil sannsynligvis bli mer polarisert og konfliktnivået drevet opp av de politiske ytterkantene. For å bevare ytringsfriheten og demokratiet tror jeg at alle må bli mindre hårsåre og ingen må ha rett til ikke å bli krenket eller såret. En slik rett kan misbrukes i så stor grad at det til slutt blir ekkokammer og undergrunnsbevegelser av ytringer som ikke tåles i det offentlige rom. Vi har bedre av en åpen og nyansert debatt, med fare for uenigheter som oppleves krenkende, enn en ensidig og politisk korrekt offentlighet som ikke blir motsagt.


Del