Dersom vi skal snakke om innvandring som en mulig trussel mot Norge, så blir første skritt å si noe om hva som med rimelighet kan kalles en trussel mot Norge, snarere enn bare «et problem» i Norge. Det siste er da et problem eller en utfordring som er viktig nok, men et problem vi regner med å kunne løse, og ikke noe som potensielt truer Norge som sådan, noe som kan ødelegge Norge, ødelegge Norges identitet til noe ugjenkjennelig og negativt. Det kan også være et problem vi kan leve med, slik vi i Norge har en rekke problemer vi kan leve med.
Som en avismann sa da jeg hadde et prosjekt med tamilske ansatte i fiskeindustrien i en liten by nordpå: «Har vi ikke alltid hatt problemer?» Jovisst har vi problemer, med en del ungdommer, vi har problemer med ditt og datt, men dette er noe annet enn å fremstille et problem som en trussel mot hele Norge.
Jeg synes at det at vi har lav egenproduksjon av matvarer er en trussel mot Norge. I en krisesituasjon kan vi risikere rett og slett å sulte i hjel. En annen trussel er om antall uførepensjonerte stiger og stiger. Til slutt vil det ikke være noen igjen til å jobbe. Og da går vi konk. Eller de økologiske utfordringene, om temperaturstigningen betyr at taigaen i Sibir tiner, sender ut lassevis av metan, og vi alle forgiftes. Dette er trusler mot Norge. Eldrebølgen og synkende fødselstall er også på sikt en trussel mot Norge.
Et problem i Norge er det derimot at trafikkulykkene fortsatt er ganske høye, eller at gutter faller ut av skolen i foruroligende grad. Dette er problemer i Norge, men vi har en rimelig tro på 1) at vi kan leve med dem selv om de ikke løses i uoverskuelig fremtid, 2) at de bør være løsbare. …
Forskjellen kan kanskje oppsummeres som et skille mellom en opplevelse av ubehag – et problem som må løses og som vi er usikre på om blir løst eller endog kan løses – og på den andre siden en slags katastrofefølelse.
Gitt at vi godtar dette skillet: hva med innvandringen? Vi vet for eksempel 1) at bare halvparten av somaliske innvandrere etter fem år er i arbeid, 2) at det finnes noen islamister som truer med terror og PST sier at de utgjør en terrorfare. Vi vet 3) at Norge har over tre hundre tusen muslimer per i dag, folk vi ikke helt vet hva mener og tenker, men som kanskje mener at Norge burde bli en «Sharia»-stat.
Når vi snakker om dette snakker vi om en trussel mot Norge, eller er det – nøkternt beskrevet – snarere en utfordring eller et problem i Norge som kan løses eller som vi i verste fall må leve med og kan leve med slik vi lever med at alkoholrelaterte ulykker og voldsepisoder koster samfunnet milliarder hvert år?
Jeg tror innvandringen herunder innvandring av muslimer representerer en utfordring og i relativt få tilfeller et problem i Norge men at de som mener innvandringen er en trussel mot Norge overdriver og i verste fall bidrar til å øke det problemet de selv advarer mot, altså at problemet går begge veier: det kan dreier seg om muslimers holdninger til en del verdier de fleste i Norge støtter, men også om etnisk norsk fiendtlighet mot muslimer som bidrar til å øke polariseringen.
Vi må bygge på dokumentasjon og analyse
Jeg sier «jeg tror» for alt avhenger av dokumentasjon og argumenter. Jeg håper de som leser dette er enige i dette med viktigheten av dokumentasjon, for hvis ikke er det vel ingen vits i å skrive noe, men bare synse ut fra følelser og fikse ideer?
Innvandringsmotstanden eller «-fiendtligheten» har vært uttrykt av grovt sett 10-20% av den norske befolkningen i de siste 50 årene, siden daværende LO-leder Tor Aspengren på 1970-tallet sa at «om ti år blir fremmedarbeiderne et problem». Frp har målbåret disse synspunktene, men noe nytt er det at folk som regner seg for å tilhøre venstresiden ytrer seg på samme måte, slik vi ser det eksempelvis i Aps Masud Gharahkhanis retorikk som at «Innvandrerne er i Norge, men de må også bli en del av Norge», underforstått: de er ikke en del av Norge, de er et fremmedelement».
Det er veldig omfattende å begrunne hvorfor jeg mener innvandringsskepsisen er overdrevet, slik alt snakket om «den gule fare» på 1920-tallet var overdrevet, eller slik noen mente at jødene, en liten minoritet, i realiteten er en skummel gruppe som styrer alt. Jeg skal gå litt grundig inn på to momenter her, men løselig antyde en del andre.
Men er ikke innvandringsskepsis «rasisme»?
Men først en avklaring. Straks jeg nevner anti-semittismen berører vi spørsmålet om «rasisme». Før 1978 var dette noe vi hadde i Sør-Afrika, i de amerikanske sørstatene frem til 1964, osv. Men da Immigranten-gruppen, forgjengeren til Anti-rasistisk senter angrep norske institusjoner og politikere for å være rasistiske svarte godtfok med en rasende avvisning som åpenbart også var uttrykk for en usikker het: «Kanskje vi ER rasister!» – «Kanskje vi skal velge å være rasister fordi vi ikke har noen annen mulighet!!!».
Kort uttrykt mener jeg at ordet «rasisme» var for moralsk og følelsesmessig ladet til at vi greide å håndtere det. Flegmatiske briter skrev de mest fornuftige tingene om det fenomenet man prøvde å beskrive med ordet «rasisme». Franskmennene skrev en del filosofiske ting om rasisme, men de fikk meg mer til å tenke på Oscar Wildes utsagn om at «The French do not care what they say as long as they pronounce it properly». Men i Norge stoppet de aller fleste i løpet av 1990-tallet med å hevde at meningsmotstandere sto for «rasisme» fordi anklagen var så uhyrlig at debatten enten stoppet eller utviklet seg til ufruktbart skjenneri.
Derimot oppdaget jeg at ordet rasisme som ble lansert av tyskeren Hirschfeld på 30-tallet ble SNEVRET INN etter krigen, altså at man etter krigen mente at man bare var rasist dersom man ytret utsagn som «Jeg mener ikke at noen folkegrupper genetisk sett er mer eller mindre verdifulle enn andre». Dersom man tok avstand fra slike utsagn var man frikjent for anklagen, for rasisme var jo å mene noe slikt, sa man etter krigen.
Hirschfeld derimot lanserte et begrep rasisme som rett og slett betydde «urimelig og fiendtlig holdning til – og fordommer overfor – representanter for bestemte folkeslag og overfor folkeslaget som helhet». At nazi-Tysklands ideologi var det mest skremmende og fremherskende på 30-tallet mht. «rasisme» slik forstått var da noe annet. Begrepet selv var videre. Jeg har skrevet om dette i en artikkel publisert på websiden for Institutt for Kriminologi.
Det som er viktig i denne sammenhengen er at det innsnevrete begrepet rasisme betydde at man kunne hevde – ofte feilaktig – at innvandringsmotstand uansett ikke er rasisme. Dette fordi man mente at rasisme «er noe annet» nemlig å hevde en påstand om genetikk, om at bestemte folkeslag, identifiserbare ved kroppslige trekk – «bare var slik», at de ikke kunne noe annet og derfor var skadelige. Utgangspunktet var altså at man mente at det nazistene hevdet var «NOE HELT ANNET».
Noe som faktisk er misvisende – nazistene mente masse og mente også noe av det som sies i dag av innvandringsmotstandere – men dette betyr jo ikke uten videre at innvandringsmotstandere er «rasister». Nazistene kan også ha ment en del som var riktig, alt avhenger av hvorvidt det de påsto faktisk var slik eller ikke. Vi må undersøke dette i praksis, ikke bare avvise det som «hitling». Min anbefaling er allikevel rett å slett å kutte ut ordet rasisme og hentydninger til nazistene i politisk debatt om innvandring i Norge, for det lager bare rot og ufruktbart sinne og fornærmelse.
Derimot mener jeg det gir bedre mening å peke på forhold som man mener skaper urimelige problemer for innvandrere. Jeg tenker da på konkrete ting som for eksempel at OBOS i sin tid ble kritisert for at de med «familieleilighet» mente leilighet med inntil fire soverom, ikke fler mens veldig mange innvandrerfamilier var utvidete familier der man i tillegg til kjernefamilien med mor far og barn hadde de gamle foreldrene boende hos seg. Denne reglen gjorde at en del innvandrerfamilier kom dårlig ut og ikke fikk familieleiligheter
Det urimelige i dette lå jo i at innvandrere ikke ble premiert for at de satset på å ha omsorg for gamle foreldre i hjemmet, mens etniske nordmenn på den tiden sendte dem glatt på gamlehjem på statens regning. Flere tilsvarende eksempler på ordninger som skaper ulemper for innvandrere på et urettferdig vis kunne nevnes.
Poenget mitt her er at vi til syvende og sist i et demokratisk land ikke har noe annet enn dialog som middel til å løse problemer. Og dialog forutsetter at meningsmotstandere ikke knebles, men at man svarer dem så godt man kan. Helge Lurås bad meg for noen måneder siden om å skrive noe om innvandring. Jeg nølte og lurte på om jeg heller skulle skrive det for «Klassekampen» og nå flere mennesker, men etter at man søkte å gjøre det vanskelig for Lurås som debattant ombestemte jeg meg. Jeg liker ikke forsøk på å utelukke debattanter man ikke liker.
To eksempler på at innvandringsskeptikere tar feil
Etter denne avklaringen skal jeg se på to eksempler på at innvandringsskeptikerne feilaktig fremstiller innvandringen som en trussel mot Norge. Det ene vil jeg kalle «overrepresentasjonshysteriet», det andre «mistenkeliggjøringens logikk».
Vi har hatt en rekke debatter omkring innvandreres høyere andel kriminelle. I statistikken viser det seg at andelen kriminelle blant innvandrere ligger nærmere ti prosent, men landsgjennomsnittet er betydelig lavere. Innvandringsskeptikere formulerer seg som om dette sier noe om innvandrere mer generelt.
Men dette er åpenbart feil. De 90% som er lovlydige blir jo ikke kriminelle av at 10% av folk i samme kategori er kriminelle. Og det er heller ikke slik at fordi 10% av innvandrerne er kriminell så er de øvrige 90% «litt kriminelle». De er ikke kriminelle. Punktum. Dette er dokumentasjon.
Allikevel ser jeg om og om igjen innvandringsskeptikere kommer tilbake til disse påstandene om at innvandringen er farlig fordi innvandrere er overrepresentert i kriminalstatistikken.
Nå de møter innvendinger, advarer de også «men det er grunn til å tro at det er store mørketall». Dette er da et argument for å mistenkeliggjøre innvandrere. Rimeligvis er det en del kriminalitet som aldri blir anmeldt, men dette gjelder jo både innvandrere og nordmenn, og hvis vi mener denne andelen er spesielt høy hos innvandrere, er dette gjetninger. Synsing. Eller mistenkeliggjøring.
Uenigheten om hvor mye innvandring vi skal ha og om vi har de samme verdiene
En del av denne situasjonen skyldes at vi aldri har greidd å bli enige om en gitt politikk for innvandring. Feltet er splittet mellom de som mener at integreringen går rimelig bra på den ene siden og innvandringsskeptikerne på den andre siden.
Denne splittelsen preger også forskningen mht. kostnadene ved å ta imot folk som i flere år vil måtte leve på statens regning er et av problemene. Men det finnes ingen eksakt målsetting om hvor mye vi er villige til å betale for å ta imot flyktninger i rimelig grad. Den eneste rapporten jeg har sett som saklig søker å vurdere omkostninger ved absorbering av innvandrere er en israelsk rapport. Her regnes alle utgifter inn (bolig, underhold, opplæring i hebraisk, jobbing med å tilpasse innvandrerne kulturelt sett, etc. etc.).
Her vil innvandringsskeptikere innvende at dette kan israelerne gjøre fordi de vet at alle som kommer deler den jødiske religionen. Men vi i Norge og Europa har ikke noen tilsvarende felles kulturell og moralsk plattform å dele med alle de som ønsker seg til Norge, heter det.
Dette siste er et svært viktig poeng, og jeg tror innvandringsskeptikerne tar feil her. De som kommer har som sine målsettinger og verdier i det store og hele samme verdier og målsettinger som oss. De ønsker en god økonomi og de vet at skal de ha det må de jobbe, de ønsker å tilpasse seg landets lover, de ønsker det beste for barna sine, og de har i det store og hele samme moralsyn som oss: man skal ikke stjele, man skal ikke lyve, man skal være rettferdig, osv.
Det finnes selvsagt unntak her, men dette er hovedbildet.
Grunnleggende verdier og spesifikke handlingsregler
Når folk ikke innser dette er det av ulike grunner. Jeg skal bare nevne en ting: fordi de ikke skiller mellom det jeg vil kalle grunnleggende verdier og spesifikke handlingsregler som skal følges for å realisere de grunnleggende verdiene.
Et eksempel: både innvandrere og vi er enige om at man skal vise folk respekt. Her i landet tar en mann en kvinne i hånden for å hilse og ser henne i øynene. Men i en del muslimske land ser ikke en mann en kvinne i øynene ved hilsen og tar henne ikke i hånden. Vi så at da Fahad Qureshi debatterte med Sylvi Listhaug på TV avslo han å ta henne i hånden, men gav henne blomster for å vise respekt.
Noen vil si: «han ville ikke ta henne i hånden og det betyr jo at han ikke respekterer kvinner!» Men poenget er at han viser sin respekt på en annen måte enn vi har lært i Norge. Det er ingen grunn til å tro at han ikke respekterer kvinner, men han bruker andre handlingsregler for å vise det.
Så jeg tror at innvandringsskeptikernes påstander i det store og hele er fordommer, hjernespinn, synsing.
Vi kan ikke ta imot et ubegrenset antall innvandrere.
Vi skal selvsagt ha et tak for hvor mange innvandrere vi kan ta imot. Men dette er noe annet enn å være grunnleggende innvandringsskeptisk og komme med en masse ensidige og feilaktige påstander om innvandrere.
På den annen side er det vanskelig å fastslå et slikt tak. Ingen politikere har foreslått en folkeavstemning med spørsmålet: «De fleste i Norge har råd til å reise på ferie i utlandet en gang i året. Er du villig til å øke skattene slik at vi kan ta imot flere flyktninger, noe som vil koste så mye at du bare kan reise hvert annet år?». Eller andre spørsmål.
Det er åpenbart at flyktninger i starten koster penger, og det må derfor være en grense. Men dersom flyktningene kommer i arbeid etter noen få år vil de være med på verdiskapningen. Debatten om antallet må fortsette.
Publisere i Resett?
Jeg ble for en tid tilbake bedt av Helge Lurås om å skrive noe om innvandring. Jeg tenkte en stund på å publisere dette et annet sted, men etter at jeg så tegn på at man vil kneble Resett og støte dem ut av «det gode selskap» bestemte jeg meg for å sende inn en artikkel dersom dere fortsatt vil ha den. Jeg prøver her å legge opp til en vennskapelig og saklig diskusjon. Om jeg har lykkes, må dere vurdere.