For sikkert tjue år siden overhørte jeg et radioprogram som jeg anser å være et evig vitnesbyrd om menneskers hang til urokkelige tankemønstre og trossystemer. I studio var det jeg husker som en allmennlege samt en behandler som drev med akupunktur.
Formålet med programmet var, slik jeg forsto det, å øke den gjensidige respekten for hverandres virke, på tross av at det handler om to vesensforskjellige tradisjoner med lite annet til felles enn at de begge vil hjelpe mennesker fra sykdom og lidelse.
På tross av denne noble intensjonen var allmennlegen tydelig opptatt av å sette akupunktøren i et dårligst mulig lys. Han sparte seg ikke. Det var sjarlatanvirksomhet, lurendreieri og forledelse av lidende, desperate mennesker som ikke forsto sitt eget beste.
Akupunktøren hadde en mer pragmatisk stil. Han fortalte om sine erfaringer, hvor svært mange hadde fått hjelp for sine problemer, og han var omhyggelig med å omtale sin tradisjon som komplementær til det biomedisinske paradigmet, ikke en erstatning for dette.
Nå skal det erkjennes at ingen av systemene er uten lyter og mangler. Innen tradisjonen akupunktur, som er den minste grenen av tradisjonell kinesisk medisin, (TCM), er det utøverens kunnskap som avgjør om behandlingen kan krones som suksess eller fiasko. Her i Vesten har det vært så som så med den dype kunnskapen i mange tilfeller, mange har tatt overfladiske kurs og gått ut på markedet med overdreven tro på egne ferdigheter, og lovet mer enn hva de har kunnet holde.
En anskueliggjørelse av fenomenet i Kina er at det er en livslang læring, og det er ikke uvanlig at man betaler sin behandler når man er frisk, men ikke om man blir syk. Det viser noe om respekten for pasienten og ansvaret for egen praksis.
I vår hjemlige biomedisinske sfære kan man heller ikke hevde at alle som søker hjelp blir friske. Antall dødsfall som følge av medikamentbruk er skyhøye, og for en stor del feid under teppet pga ofte kompliserte sammenhenger. At mange også havner i onde sirkler, hvor det er vanskelig å skille bivirkninger, interaksjoner og grunnlidelse er også kjent, men man vil vel. Man vil hindre unødig lidelse og sykdom.
Vendepunktet i programmet var da programlederen helt avslutningsvis spurte allmennlegen: «Men om du var dødssyk – ville du ikke da, som siste utvei vurdert f.eks. akupunktur?»
Legen fnøs av dette og bekreftet at det ville vært fullstendig uaktuelt. I tenkepausen som oppsto, virket det som han helt glemte hvor han var, på direktesendt riksradio, og han utbrøt med betydelig kraft og dirrende røst: Da måtte jeg jo ha forkastet alt jeg tror på!
Teppe.
I sannhet er det flere veier som leder til Rom, om vi ønsker oss dit.