Illustrasjonsfoto: Cornelius Poppe / SCANPIX
annonse
annonse

Jeg har i hele mitt yrkesaktive liv jobbet som funksjonær i det offentlige Norge. I fem forskjellige etater har jeg vært en liten bit i puslespillet som skaper velferdsstaten Norge. Jeg har militær utdannelse, og senere også 7 års høgskoleutdannelse innen to forskjellige viktige yrker i dette landet.

Da jeg rundet 30, la jeg merke til at det jeg sa og mente virkelig ble lyttet til. Man fikk en slags pondus som følge av kompetanse, yrkesutøvelse og formuleringsevne. Plutselig var man en som burde søke mellomlederstillinger, og da møtte jeg dette fenomenet for første gang. Politiske meninger og politisk ståsted ble plutselig et tema. Man skulle være moderat, og helst litt til venstre. Akkurat det var veldig viktig. I offentlig forvaltning bør du være konform og naiv sosialist, må vite.

Nye år, nye etater og nye opplevelser av samme type. Da jeg rundet 40, var det plutselig litt rart at jeg ikke satt i lederstillinger, og enda rarere at jeg ikke søkte dem. Vel hadde jeg skarpe og uredde meninger, men jeg var jo både dyktig og hadde lederegenskaper. I stedet ble man tillitsvalgt, gang på gang. Han sier jo alltid hva han mener, og er ikke redd for å tale ledelsen midt imot. Flott, for da kan vi kanalisere våre ærlige og litt “farlige” meninger anonymt gjennom ham.

annonse

Jeg oppdaget at folk flest ikke var verken konforme eller naive sosialister, på tomannshånd vel å merke. Folk flest blir forbannet når ting er urettferdig. De hater at noen får alt opp i hendene, mens andre jobber og sliter hele livet. De misliker kvotering, forfordeling og all verdens misforståtte tiltak for å “legge til rette” for såkalt svake grupper. De gremmes når de blir tatt som en selvfølge og stilt tøffere og tøffere krav til, mens andre kan spasere gjennom systemet og bli lederne deres.

Men sier de dette offentlig, så blir de karakterdrept, uglesett, nullet og latterliggjort blant “rettroende” og lydige kolleger og ledere. For du skal jo være et åpent, inkluderende, solidarisk og nestekjærlig menneske. Hvis ikke er du rasist, nazist, høyreekstrem, brun og knapt nok verdig betegnelsen menneske.

Da jeg rundet 50, ble jeg ikke lengre bedt om å søke lederstillinger. Det var best å ha meg der jeg var. En ufarlig, litt rar, men dyktig funksjonær, som hadde lavt sykefravær, voksne barn og høy kapasitet. Så lenge han bare gjør jobben sin skikkelig og effektivt, så får vi heller bære over med at han har meninger som ikke passer inn. Da kan vi jo nikke og smile og gå videre i vårt besteborgerlige fasadeliv. Og vi kan smile overbærende når han ikke vil være med på juledonasjoner til fattige barn i den byen vi ikke helt husker navnet på. Og vi kan riste på hodet og sukke når han av prinsipielle årsaker ikke støtter innsamlinger dersom pengene går ut av landet. Da blir det jo bare enda mer fokus på våre gode gjerninger for alle verdens barn på Facebook. Merkelig at han aldri gir oss likes for det. Spesiell fyr, han der.

annonse

Trist utvikling

Jeg pløyer nyheter på mange plattformer, og har alltid gjort det. Jeg vil gjøre meg opp min egen mening, basert på et balansert og opplyst faktagrunnlag. Jeg forbeholder meg retten til å mene mye som ikke er sakset fra lederne i Dagbladet, VG og Aftenposten, eller som er vedtatt av det naive godhetstyranniets som “riktig” å mene. Politisk korrekthet er vårt samfunns desidert største utfordring om dagen. For den gjør ytringsfriheten til en rettighet med mange stygge konsekvenser. Visst kan du mene hva du vil. Men hvis du skal bli tatt seriøst, så må du jammen meg holde deg innenfor de moderate og snille rammene vi har snekret.

Nå har det toppet seg. Jeg ble verbalt lynsjet på jobb, da jeg tillot meg å si at jeg synes det er en skandale for Norge at Sylvi Listhaug måtte gå av. Jeg burde skamme meg, åpne øynene, jeg forsto ingenting, jeg var et ondt menneske, rett og slett. Men jeg er ikke ond. Jeg er snill, jeg jobber masse frivillig uten å flagge det, jeg hjelper folk, jeg lytter til folk, folk oppsøker meg og betror seg til meg, vel vitende om at det aldri kommer videre. Jeg gjør det ikke for å få kred og likes. Jeg gjør det fordi det gjør meg godt å gjøre godt. Hvorfor mener de da at jeg er et ondt menneske?

Dagens debattklima gjør jo at svært mange kvier seg for å stå frem med ekte meninger i mainstream media, fordi det ødelegger dem fullstendig. Selv ligger jeg brukbart an i forhold til skjeletter i skapet. Rent rulleblad, ikke spesielt ekstrem, lever et ganske kjedelig A4-liv. Problemet er at jeg blir så fryktelig provosert av mye av det som preger det offentlige ordskiftet nå om dagen. Dette har tiltatt i styrke de siste 10 årene, hvor så mange av de vedtatte sannheter som har vært pilarer i min oppdragelse, mitt samfunnssyn og min rettferdighetssans, har blitt nullet. Rett og urett, god og ond vilje, normal folkeskikk, hva som kan prates om, maktbalanse i samfunnet og svært mange andre ting.

Men jeg er ikke i nærheten av å kunne si og mene det jeg står for. Man blir kneblet, bremset, moderert, advart, uglesett og nullet. Dette til tross for at man ikke er i nærheten av å tiljuble ulovlig atferd, stygge holdninger eller forsippent livssyn. I en alder av 50 pluss, merker jeg hvordan jeg står midt i en enorm gruppe mennesker som ofte mener det samme som meg på tomannshånd, men som ikke under noen omstendighet ønsker å fronte disse synspunktene.

Jeg er livredd det Norge jeg er en del av hver dag. For det har blitt et Norge der alle de verdiene jeg vokste opp med, og har levd etter siden, står for fall. Og jeg har blitt er “ondt menneske” for å leve etter disse verdiene. Jeg føler meg ikke trygg lenger, verken på egne eller barnas vegne. Jeg har blitt tvunget til taushet. Kondolerer, Norge! Dere klarte å gjøre en bra fyr til et “ondt menneske” som må skrive anonyme leserinnlegg. Skam dere!

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon