Hvordan er det mulig at så mange kan ha så bastante og skråsikre meninger om ting og forhold som er gjenstand for kvalitative vurderinger og så langt unna eksakt vitenskap som det er mulig å komme? Er det så selvsagt som at det føles bedre å være sikker på en sak enn å kunne innrømme at den har flere sider?
Hvorfor lar så mange seg styre av konformitetspress og sosial kontroll fra en liten, men verbal elite og hvorfor har de ikke ryggrad og integritet nok å gi uttrykk for politisk ukorrekte meninger i det offentlige rom? Er det fordi de er redde for å bli stigmatiserte og fordømt og fordi de skjønner at profetens lodd er å bli steinet?
Og hvorfor er det så mange som finner det så bekvemt i Vet ikke-kategorien, som bare gir pokker og overlater samfunnets skjeve utvikling til seg selv og de andre? Er det fordi de er late og at det er så mye lettere å leve med øynene lukket?