Gjerningsmannen fra 22. juli-terroren er opplagt særdeles avvikende. Fire rettssakkyndige kom frem til det. Noe forskjellige konklusjoner, men like fullt: Avvikende. Les extrêmes se touchent: Ytterlighetene berører hverandre.
Enhver rimelig oppegående person (som medlem av et demokrati) vil riktig påpeke at den mannen er gal. En mann som i «beste fall» er fullstendig blottet for moral paret med en menneskefiendtlig ideologi. Hans dehumaniserende holdninger ble til handlinger. Antagelig patologi fremfor ideologi. Men i kombinasjon.
I dagens offentlighet, ikke den klandestine virksomhet 22. juli-terroristen bedrev, ser vi antagelig en liknende patologi, men mer tøylet av en reell gruppetilhørighet: La oss snakke om Eivind Trædal.
Først. Fjerndiagnostisering er uetisk. Eivind Trædal skal ikke diagnostiseres. Men den enkeltes indre verden er ikke uten betydning, for det motsatte er situasjonisme, hvilket er like ensidig (Alle burde se psykologiprofessor Siri Gullestads foredrag om menneskesinnets irrganger knyttet opp til 22.juli-tragedien).
I ethvert psykoselidende menneske er det også en personlighet. Denne personligheten kan være mer eller mindre frisk. 22. juli-terroristen ble ansett tilregnelig så dermed gjenstår kun personligheten som av par nr. 2 av de rettssakkyndige ble vurdert som patologisk.
Uten å bruke tid på formelle diagnoser: Den narsissistiske tematikk er alltid sentral hos mennesker i varierende grad: I full tyngde og patologisk hos terroristen fra 22. juli. Jeg tror også det gjelder for Eivind Trædal: Hans aggresjon og evne til å se seg selv i «opphøyd» posisjon er påfallende fremtredende, mye mer markant enn hos andre politiske «narsissister» (og det er mange av dem…det er en annen diskusjon).
Eivind Trædal kan tillate seg å sjikanere andre mennesker på det grøvste, kalle dem for rasister og andre merkelapper for det. Han dehumaniserer. Og det i full offentlighet uten å ense sitt eget narsissistiske raseri (og underkastende medmennesker reparerer hans klare «normbrudd»; han er bare så engasjert, han vil jo ingen noe vondt…).
Det er antagelig her han fyller sitt indre tomrom av å være «noe», ved å devaluere andre: Kjernen av den narsissistiske patologi i den dominante variant. Og han har funnet den perfekte ideologi for dette: Den hvite ridder som redder «de fremmede» fra rasistene. Hans ideologi blir hans redning: Rasismens historie og nåtid er gruoppvekkende og enhver som angriper denne er uangripelig. Det er bare det at han angriper ikke rasister, men dem han definerer som rasister. For kunne han ikke benytte rettsapparatet hvis det var snakk om reell rasisme?
Ikke ett eneste sted inni seg kjenner Eivind Trædal på en viss fremmedfrykt (evt. kritikken mot innvandringens også negative konsekvenser), for det våger han ikke. Hadde han kjent etter, ville hans aggresjon bli uhåndterlig for ham. Kanskje har han til og med valgt kvinner ut i fra et kontrafobisk forsvar: Kvinner av fremmed opprinnelse er det perfekte alibi for å ikke være fremmedskeptisk innerst inne. Han frykter dette så veldig og legger det på andre. Projeksjon. Kanskje er det mulig å forstå hans hjelpeløse atferd i offentligheten i en sånn kontekst.
Jeg håper inderlig at MDG beholder ham av ren medmenneskelighet den dagen de ikke ser seg politisk tjent med en rabulist. Arbeiderpartiet var villig til å ofre en av sine narsissister: Trond Giske. Men han er tilbake, inn bakveien. Han var «ekstremt» pågående overfor kvinner, forkastelig nok, men han er ikke ekstrem i ideologisk-politisk forstand. Hvis dere skyver Evind Trædal ut i solitær tilværelse, vil vi snart se mer enn bare ord.. Om ikke for egen hånd (som Lars Gule forsøkte og var i stand til), men som anfører. Fører.
Neida. Dette er selvfølgelig psykologiserende babbel. Ikke noe av det av dette jeg har formulert er troverdig. Eivind Trædal er selvfølgelig helt frisk og kun en veldig engasjert politiker i humanismens navn.
PS
Til dere som har tungt for å bære over med anonyme ytringer: Krever du også svar av din likemann ved urnene?