Jeg tok meg tid til å lese en kronikk i NRKs nettavis i påsken – «Høyrebølgen som ikke finnes«, av Paul M. H. Buvarp, PhD. Tenkte jeg kunne trenge å oppdateres på interessante betraktninger på dette området.
Men der ble jeg sørgelig skuffet. Jeg leter og leter i kronikken etter en omtale av hva som er selve innholdet i den moderne politiske utviklingen i Europa, men der leter jeg forgjeves. Her snakkes det kun om bevegelser og partier, helt uten å gå inn på disses faktiske politiske ideer. Buvarp er åpenbart fascinert av valgvinnerne i Frankrike og bevegelsen med stor fremgang i Italia. Disse er ikke typiske venstre- eller høyrepartier, og ledes av unge, ambisiøse menn.
Får vi vite noe om hva disse bevegelsene står for? Nei, ingenting. Men kronikkforfatteren er tydeligvis opptatt av at det er slike bevegelser som har størst fremgang, og ikke de såkalte høyrepopulistene. På dette grunnlaget erklærer han at det egentlig ikke finnes en høyrebølge i Europa, men det pågår en mer langsiktig endring av politikken, som han finner svært foruroligende. Og hvorfor er det foruroligende? Det sier han intet om.
Buvarp bygger på en tese, som han forklarer slik:
«Tidlig på 90-tallet skrev Francis Fukuyama sin beryktede bok The End of History and the Last Man. I boken argumenterte Fukuyama for at det vestlige liberale demokratiet var endepunktet i den politiske og samfunnsmessige utviklingen. Vi hadde oppnådd det som kunne oppnås og endelig funnet frem til det minst verste styresettet.»
Våre vestlige samfunn har altså nådd så langt frem som det er mulig å nå i samfunnsutvikling, slik at det er ikke mulig med mer fremgang. Dette fører ifølge Buvarp til en slags kjedsommelighet hos velgerne, som ikke er villige til å engasjere seg dersom det ikke står store samfunnsendringer på agendaen. I lys av dette ser han tydeligvis den høyrepopulistiske politikken, ikke som noe som kan være noe samfunnet trenger, men en slags påfunn for å skaffe velgere til en foruroligende politikk som er uønsket.
Virkelighetsfjernt
Dessverre blir det hele en form for akademisk tankespinn, basert på en, etter min mening, svært usikker hypotese. Det er vanskelig å se at det ikke finnes enorme utviklingsmuligheter i våre vestlige samfunn. Selv om flertallet har det rimelig godt, materielt sett, lever mange under fattigdomsgrensen. Det kan jo være verdt et helt eget politisk prosjekt i seg selv å finne ut hvordan fattigdommen selv i rike, vestlige land kan utryddes.
Det er også ganske åpenbart for flere og flere at den europeiske politikken på innvandrings- og flyktningefeltet ikke er bærekraftig på lengre sikt. Det politiske etablissementet har lenge ansett rasisme og fremmedfiendtlighet som eneste grunn til at store deler av deres egen befolkning er mot stor innvandring, men det som skjer i vår tid, er at innvendingene mot den store strømmen av flyktninger til Europa, bygger på vel gjennomtenkte og velbegrunnede argumenter som intet har med den påståtte innvandringsfiendtligheten å gjøre. Kloke, reflekterte og fordomsfrie tenkere og politikere ser mer og mer at vår flyktningpolitikk trenger en kraftig revisjon, for at våre velferdssamfunn skal kunne bestå i fremtiden.
Det skal ganske tykke akademiske skylapper til for å mene at denne politikken er oppfunnet, ikke fordi mange mener at den er absolutt påkrevet, men av en form for kjedsommelighet over at samfunnet ikke har videre utviklingspotensial, eller rett og slett av vond vilje bygget på rasisme og fremmedhat. Realiteten er at flere og flere skjønner at vi ikke har råd til å ha store deler av vår befolkning gående på sosiale ytelser i flere generasjoner fremover.