Nylig leste jeg et av de utallige innleggene i hijabdebatten. Innlegget i Dagbladet, som hadde tittelen ”Hijab mot kulda” og var skrevet av en lærer og masterstudent, var i seg selv uinteressant, og bestod ikke av annet enn et par standardargumenter for hvorfor vi må akseptere hijabbruk: hijabbruk er et marginalt problem, vi må ikke stigmatisere en svak gruppe, og hijab er ikke verre enn de trange toppene og høyhælte skoene norske jenter bruker.
Det som gjør at det likevel er grunn til å kommentere innlegget til Hege Alnæs, er at det på en særdeles tydelig måte satte ord på den skyldfølelsen en viss gruppe av nordmenn åpenbart har i forhold til de andre, de fargede.
Læreren og masterstudenten er redd for at hun, til tross for all sin velvilje for hijab og hijabbrukere, ved å omtale muslimer som en sårbar gruppe kan ha kommet til å krenke dem, og hun problematiserer hvorvidt hun som hvit kvinne i det hele tatt har rett til å kommentere hijabbruk.
Eller som hun selv formulerer det: ”De samme unge muslimene vil kunne spørre hvilken rett jeg har til å mene noe som helst i denne sammenhengen. Jeg, en velstående hvit kvinne som i et postkolonialt perspektiv er bærer av den dominerende majoritetens normsettende holdninger. [- – -] Jeg, som hører til en yrkesgruppe som kaller barn for kulturelt svake, kulturelt fattige og som jevnlig måler dem til å ligge over eller under såkalte kritiske grenser.”
En norsk lærer oppfatter seg som en representant for kolonialisme og postkoloniale maktforhold. Dette er absurd. Vanlige mennesker i Vesten i dag kan umulig gjøres ansvarlige for kolonialismen som var noe overklassen holdt på med, og som uansett opphørte for 60–70 år siden – og for Danmark-Norges vedkommende omkring 1800 da den transatlantiske slavehandelen ble forbudt. Og er det noe norsk skole med sin bekjennelse til toleranse, menneskerettigheter og multikulturalisme ikke kan beskyldes for, er det å representere postkoloniale holdninger.
Alt er vår skyld
At mange tenker som forfatteren av innlegget, og hun er sikkert et godt menneske og en dyktig lærer, kan det være liten tvil om. Mange hvite mennesker, også i Norge, mener åpenbart at vi, den hvite befolkningen i Europa og Nord-Amerika, står i et slags gjeldsforhold til fargede mennesker, og at vi derfor må være åpne og tolerante inntil det selvutslettende. Det er bare å lese kronikker, leserbrev og nettkommentarer til forsvar for innvandring og multikulturalisme for å se den mer eller mindre åpent uttalte hvite skyldfølelsen.
Den viktigste kilden til denne skyldfølelsen er åpenbart utdanningssystemet. I grunnskolen og i den videregående skolen lærer elevene om den transatlantiske slavehandelen, vestlig imperialisme og kolonialisme, jødeforfølgelsene i Hitler-Tyskland, diskriminering av svarte i USA og rasisme i vestlige land i dag.
Dessuten sendes de på studieturer til Nazi-Tysklands utryddelsesleirer i den erklærte hensikt å vaksinere dem mot nasjonalisme og rasisme. Ikke-europeisk imperialisme, kolonialismens siviliserende aspekter, muslimsk undertrykkelse av kristne folk og den arabiske slavehandelen, derimot, er ikke-temaer. Og når unge mennesker kommer på universitetet, settes de til å lese bøker som Edward Saids ”Orientalismen” om hvordan Vesten har konstruert sin identitet ved å fremstille de andre, altså de fargede og ikke-kristne, som barbarer.
Politiske konsekvenser
Resultatet av denne indoktrineringen og skyldfølelsen den har resultert i, så vi under flyktningkrisen i 2015. I en situasjon da Vest-Europa ble utsatt for den rene flyktningtsunamien, 30–40 000 mennesker tok seg til Norge, og mottaksapparatet holdt på å bryte sammen, skrev oppbrakte unge mennesker leserinnlegg om at de skammet seg over å være norske siden vi i det hele tatt hadde en grensekontroll og ikke ga opphold til alle forfulgte mennesker.
For å kunne bekjempe dagens selvutslettende asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk er det nødvendig å ta et oppgjør med den hvite skyldfølelsen. Og dette oppgjøret må starte med skole og universitet. Vi må kreve en radikal omlegging av hele undervisningssystemet slik at det gir den oppvoksende slekt en naturlig stolthet over egen kultur og historie.