Natt til 2. påskedag våkner bergensere til det som skulle bli årets hittil mest diskuterte kunstverk. og ikke overraskende var kunstverket av en allerede omdiskutert Sylvi Listhaug, men denne gangen korsfestet, avkledd og med mange mikrofoner under føttene hennes.
Kort tolket så kan mikrofonene symboliserer makten Sylvi har hatt over media. At Sylvi har vært en mester til å takle media og det presset hun har vært utsatt for. Selv under den store avgjørelsen med mistillitsforslag hadde hun mikrofoner foran seg til enhver tid, og det kan nesten virke som om kunstneren latterliggjør det faktum at hun hevdet å ikke ha ytringsfrihet.
Hun blir kneblet og snubler på blomstene. Blomsterbadet representerer jo den massive solidariteten hun ble vist. Men på andre siden ble hun kalt rasist, nazi og grundig brunbeiset. Det ble de som ga blomster også. Så kanskje det som er karakterisert som naziblomster havner under «Min kamp», det er litt rystende og gir da en dyster assosiasjon.
Spikrene er merket med Rødts logo, noe jeg tolker som et symbol på det mistillitsforslaget som førte til Sylvis avgang. At kunstneren har valgt å male Listhaug naken kan tolkes på mange ulike måter, noe maleriet også åpner for, men jeg tolker det dit hen at det sier noe om ydmykelsen heksejakten på henne har ført til.
Det er egentlig ikke noe oppsiktsvekkende med at hun er naken, men det teksten under magen har åpnet for er en dyster tolkning om nazisme, men også en tolkning om styrke og det å stå i en storm. Om det var ment som Hitlers Mein Kampf eller den kampen Sylvi Listhaug har måtte ta med opposisjonen og media, er ikke lett å vite.
På den ene siden feirer motstandere at hun står der naken og ydmyket, på den andre siden står supportere og kjenner igjen symbolene på maleriet og får enda mer empati for henne. Selv hennes motstandere får empati med henne, og det sier mye om hvor langt dette har blitt dratt. Sylvi lar seg fortsatt ikke affisere, og det kan jo slå tilbake på hylekoret som ønsket evig korsfestelse.
Tolkningsrommet
Etter min mening er det tre store og viktige symboler med bildet. Det ene er alle de viktige temaene som blir glemt i bakgrunnen når personfokuset i media er så stort. Ord som Yemen, Free Palestina og hunger mister fokus. Vi har blitt hypnotisert til og lar oss bli villedet til å glemme viktige samfunnshendelser som ACER og krisen i Syria.
Når alle mikrofonene er vendt mot ett enkeltmenneske glemmer vi også å gi plattform til andre stemmer. Et annet aspekt med bildet er blomstene under føttene hennes. Selv er jeg meget stolt av å ha deltatt i mobilisering til blomsteraksjonen og holdt appell foran stortinget sammen med tre andre fantastiske appellanter. Det har vært noe av det mest solidariske jeg noen gang har gjort, og noe jeg mer enn gjerne gjør for noen som opplever det jeg tolker som rein heksejakt.
Tredje punkt som jeg har tenkt mye på er dette med medias helt enstemmige jakt på det de anser som fienden eller en som peker seg ut til å overgå normalen. Vi fikk oppleve det under appellen hvordan ulike medier ønsket å vende fokuset på den ene fulle eldre mannen som valgte å provosere den lille gjengen som demonstrerte mot oss. Vi sto der fredelige sammen med noen hundre demonstranter som kun hadde til hensikt å støtte en de mente var utsatt for en uverdig heksejakt. De derimot brølte ting som: «ingen nazi i våre gater», og «kan vi ikke alle bare hate Sylvi Listhaug», og andre grove karakteristikker som «rasist».
Kommentarfeltene var fylt med mennesker som skulle mistenke oss for å ha skjulte rasistiske motiver. Det hjalp ikke at appellantene var fra Somalia, Tyrkia og Iran. Vi hadde nazimarsj og ferdig med saken. Den nye tolkningen av rasisme nå er at selv innvandrere som nekter for å ha slike motiver blir stemplet og puttet i naziboksen. Det krever ikke så mye for å havne der. Bare støtt FrP, Sylvi, sitér koranen eller si noe politisk ukorrekt om innvandring.
Personlig mener jeg at bildet er provoserende, vakkert, smakløst, sterkt, beskrivende og til og med politisk sterkt. Hva jeg tenker om bildet endrer seg hele tiden, men en ting har ikke endret seg, og det er kunstnerens ukrenkelig rett til å male hvem han vil. Ordet martyr syns jeg heller ikke passer Sylvi, men korsfestelsen var genialt fremstilt. At bildet også er malt på en så uredd måte syns jeg er helt suverent. Selv savner jeg en modig karikatur av profeten Mohammed og ville gjerne oppfordret kunstneren til å ta sjansen. Selv om Charlie Hebdo i dag må bruke over halvparten av sine inntekter på sikkerhet, så håper jeg at det bidrar til mindre tabu rundt islamkritikk og blasfemi.
Den dagen vi slipper drap, massakre, trusler og massive ødeleggelser på andres eiendom fordi noen føler seg krenket av kunst har vi kommet langt. Frem til da bør egentlig alle kunstnere, selv de som maler personer vi liker på mindre flatterende måter, støttes og hylles. Våre personlige følelser for våre idoler bør ikke stå i veien for ytringsfriheten og spesielt ikke i en tid der den er under press.
Sylvi lar seg ikke affisere, og det bør ikke vi heller. Kunst skal engasjerende, provoserende og åpner for tolking der tolkeren sitter på fasiten og får gleden av å undre seg. Det har denne kunstneren klart etter min mening. Og for å sitere Voltaire «Jeg er uenig i det du sier, men vil til min død din rett til å si det»
Oppdatering: etter at jeg skrev teksten ferdig ser jeg at noen har malt over maleriet. Mange jubler over dette valget og kaller det modig gjort. Det er ikke modig gjort å sensurere noen. Dette var første steg mot knebling av den frie kunstnerfriheten. Det er den samme type krenkelseshysteriet som hindrer kunstnere i å tegne Mohammed, så i dag ble ingen helt født. Ytringsfriheten derimot døde litt. Tragisk