Sylvi Listhaug har nettopp figurert i den edleste av alle kunstmalertradisjoner: Messias-motivet. En kunstner i Bergen, som har valgt å forbli anonym, har begått et gatemaleri der Sylvi Listhaug har tatt Kristus´ plass på korset. Nå er kunstverket dessverre ødelagt.
Maleriet var spekket med detaljer: Naglen i Messias´ hånd var byttet ut med en Rødt-button. På magen hadde hun fått påskriften «Min kamp» (på norsk), og i den mørke bakgrunnen var forskjellige ord skrevet inn: Yemen. Mass Surveilence (feilstavet, forresten, det skal være «surveilance», med «a»). Legalization og Free Palestine.
Med unntak av feilstavingen og det malplasserte «Min kamp» (som jeg kommer tilbake til), er undertegnede av den oppfatning at maleriet, teknisk sett, hadde kvaliteter; Listhaugs ansikt uttrykte en avdempet lidelse og tristesse, som i alle Messias-motiv. Kroppen hadde en symmetrisk og naturlig utforming, og vitner om god estetisk sans hos kunstneren.
Fargebruken, med mye grått og svart, var også god, med de lilla brystvortene som kontrast. Likevel var det mye som skurret i dette maleriet, hvilket jeg straks skal komme inn på. All verdens tekniske ferdigheter hjelper nemlig dessverre så lite, når man ikke har den ringeste forståelse av motivet og hva dette motivet betyr og symboliserer; for i vestlig tradisjon har det ingenting med selv-martyrdom å gjøre.
Bildet av den korsfestede Kristus har alltid fascinert kunstnere. Utallige er de som har bidratt med sin versjon: Rubens, van Dyck og Rembrandt. Til og med Salvador Dali malte det, i en uvanlig vinkel. Trolig er det ikke noe annet motiv som har resultert i så mange tolkninger som Jesu´ siste lidelse på korset. Nettopp derfor er det så interessant at en kunstner har valgt ut dette motivet når han, ifølge Dagbladets artikkel på nett, «Retten til å korsfeste», av John Olav Egeland, ønsker å få fram at «krangelen rundt Listhaug har ført til at mange andre og viktige spørsmål har kommet i bakgrunnen, blant annet årsakene til tvungen migrasjon. Bildet er ment som en kommentar til Listhaugs retorikk, blant annet at hun «ofrer seg» for at Frp skal sitte i regjering».
Selvskudd?
Hvis det er dette som var den kunstneriske tanken bak verket «Making a martyr», vil jeg våge å påstå at kunstneren, som har valgt å forbli anonym, har feilet fullstendig. Det er synd, med tanke på de tydelige tekniske kvalitetene som preget maleriet. Verken van Dyck, Rubens eller Rembrandt, ikke engang Dali, og heller ingen av de andre, avbildet dette motivet med «selv-martyrdom» i tankene.
Kristus-på-korset-motivet har alltid, og utelukkende, symbolisert noe helt annet: Guds kjærlighet til menneskene. Guds offervilje. Og som det første ledd i Guds triumf over Døden – der Gud gjenoppstår tre dager senere, med et løfte om evig liv til de som tror på ham (jeg bør her skyte inn at jeg selv er ateist, slik at ingen skal tro at dette handler om et slags «kristent perspektiv»; jeg snakker utelukkende om selve motivet, og motivets mange århundrer gamle tradisjon).
Motivet, som har manifestert seg trolig tusenvis av ganger opp gjennom århundrer med kristen tradisjon i Europa, på kirkevegger og på kanvas, har aldri symbolisert fiasko, undergang, nederlag, svindel eller avledningsmanøver, slik kunstneren her har brukt det (en digresjon: Kunstneren er visstnok muslim og kommunist – og har dermed kanskje ikke den kulturelle og religiøse bakgrunnen som er nødvendig for å forstå motivet? I islamsk tradisjon ble f.eks. ikke Kristus korsfestet – han klarte å stikke av, og en annen mann tok hans plass på korset – en «forvrengt versjon» av det kristne budskap som nødvendigvis resulterer i en helt annen tolkning).
Motivet har i kristen og opprinnelig versjon alltid uttrykt offervilje, håp, og fremfor alt: Triumf! For korsfestelsen er bare første ledd i en prosess som kulminerer i overvinnelsen over døden – der Kristus etter tre dager reiser seg i det man kanskje kan kalle kristendommens egen fugl Føniks-legende, i triumf; både i teologisk og samfunnsmessig forstand; Kristus overvant døden, og ga med det alle kristne et håp. Og kristendommen overvant alle de andre religionene, og ble enerådende i Romerriket og i Europa. Triumf! Så hva skal man så si til kunstnerens uttalte intensjon, at «Bildet er ment som en kommentar til Listhaugs retorikk, blant annet at hun «ofrer seg» for at Frp skal sitte i regjering»?
Hvordan man enn vrir og tolker på kunstnerens egne ord her, er det tydelig at han betrakter Listhaug som en svindler (som i den islamske versjonen av korsfestelseshistorien); hun har «gjort seg selv til martyr». Men i så måte blir intensjonen forvirrende. Det var nemlig ikke slik at Listhaug satte hele den prosessen som kulminerte i hennes avgang, i gang. Det var det partiet Rødt som gjorde. Det var fra den kanten mistillitsforslaget kom. Så hvem var det som gjorde Listhaug til martyr? Var det hun selv som gjorde det, eller var det folkemengden (her representert av Rødt, Krf og Ap) som ropte «korsfest, korsfest», som er de ansvarlige?
Med dette i bakhodet må maleriet sies å være en suksess og genistrek likevel, men som det motsatte av hva kunstnerens egen uttalte intensjon var. Maleriet avbilder ikke en iscenesatt selv-martyrdom, en «svindel», men noe mye, mye større: En helt reell, politisk korsfestelse, begått av de tankeløse, de som slett ikke forstå hva de gjorde (så tilgi dem). Hun har ikke hengt seg selv på korset for å skaffe seg tilhengere og partiet stemmer – det er Rødt, Krf og Ap som har spikret henne opp der, og hvis det er noen som har startet en ny religion, en Sylvi-kult, så er det de selv som har gjort det, og ikke hun.
Slik sett kan ikke denne urbane tolkningen av Messias-motivet sees som noe annet enn en kritikk mot den dumskapen Rødt, Krf og Ap selv var ansvarlige for. Det kunstneren her har begått, er ikke noe annet enn en politisk selvkritikk, hvilket også setter påskriften «Min kamp» over Listhaugs mage i et nytt lys: Tittelen «Min kamp» (på norsk) har ingenting med Hitlers bok å gjøre – en bok som de siste tiårene kun har vært i trykk i den arabiske verden uansett – og som knapt har vært mulig å oppdrive i Europa – men den har alt å gjøre med Karl Ove Knausgårds litterære prosjekt. Da Knausgård kalte sin nærmest uendelige selvbiografi «Min kamp», var det selvfølgelig en ironisering over egen narsissisme (hvorfor ellers titulere den etter selvbiografien til en av verdenshistoriens største narsissister?).
Når kunstneren så lot «Min kamp» pryde Listhaugs mage, kan ikke dette leses som noe annet enn kunstnerens egen selvironisering, eller kanskje snarere ironisering over sine egne politiske meningsfellers vettløse og narsisstiske framferd, der de egenhendig, for femten minutter i rampelyset, klarte å gjøre Listhaug til en enda mer folkekjær politiker enn hun allerede var (han glemte ikke engang det nærmest fluorescerende korset rundt halsen hennes).
Litt på samme måte som da de korsfestet den opprinnelige Kristus, og noen festet en plakett med innskriften «Iesus Nazarenus Rex ludaeorum» («Jesus fra Nazaret, jødene konge») på korset, som en ironisk siste hilsen. En siste hilsen som snart skulle vise seg å være et forvarsel, et frampek mot det som etter hvert skulle komme. Ironien ble selvironi – akkurat som i den anonyme kunstnerens framstilling av Sylvi Listhaug på en murvegg i Bergen by. Et forvarsel om en fugl Føniks som reiser seg fra flammene av det heksebålet som ble tent for henne – nettopp av kunstnerens politiske og ideologiske meningsfeller.
Slik sett kan maleriet ikke betraktes som noe annet enn en suksess – selv om denne suksessen ikke var kunstnerens intensjon; for det er Sylvi Listhaugs suksess – og ingen annens. Den tilhører ikke den heiagjengen som sto og ropte «korsfest, korsfest», tvert imot, for det er deres egen fiasko.
Hvis Listhaug er en martyr, så er det fordi de selv frivillig påtok seg rollen som både heiende folkemengde foran stattholderens residens, og som romerske legionærer en helt vanlig dag på jobben. Kanskje Listhaug har forstått dette, og kanskje er det derfor hun ikke har kommentert maleriet. Kanskje hun prøvde å forhandlinge med eierne av veggen, i et forsøk på å få kjøpt det, å få veggen saget ned i ett stykke, slik at hun kunne få det fraktet hjem og montert i sin egen stue. Det var i hvert fall det jeg hadde gjort, hvis jeg var henne.
Men nå er altså kunstverket ødelagt.