Utnevnelsen av Tor Mikkel Wara som ny justisminister er mildt sagt interessant. Han har vært ute av politikken siden begynnelsen av 1990-tallet. Den gang gikk han ut av rollen som nestleder i FrP etter konflikt med mer nasjonalkonservative og innvandringskritiske krefter.
Det er ikke kjent om Wara har beholdt sine liberalistiske oppfatninger om åpne grenser og minimal statlig inngripen, men at han har tatt en kuvending til motsatt side er vel lite sannsynlig. Trolig er han en mer erfaren og mindre naiv versjon av sitt tidligere idealistiske selv.
Forventningene om hans liberalistiske linje vil ikke nødvendigvis innebære noen oppmykning av faktisk innvandringspolitikk. Hva man sier og man gjør, er ikke alltid det samme. Muligens blir det lettere for en som Wara å kjøre stramt enn det var for Listhaug. Opposisjonen har mindre å henge seg opp i.
Likevel er det et stort sprang fra Listhaug til Wara. Hun representerer tøff retorikk og symboliserer en nasjonal anti-globalistisk linje. Hun står til «høyre» i FrP, mens Wara i det minste mistenkes for å stå til «venstre».
Det virker ikke på reaksjonene fra folk som Jon Helgheim og Christian Tybring-Gjedde som om det har vært noen bred konsultasjon om utnevnelsen av Wara på forhånd. De stiller seg avventende.
Noen vil derfor tolke dette som en konsolidering av Siv Jensens posisjon internt og hennes «normaliseringsfremstøt» med FrP. Partiet skal slipes av i høyrekanten og spise kirsebær med de politisk korrekte. Sylvi Listhaug vil tilsvarende føle ubehaget med å kjempe mot et kompetent lag av «elite-FrPere» som nok vil stå ganske langt fra grasrota.
Wara som justisminister er nok et bidrag til ro i regjeringen, men om det tilsvarende vil skape ro i FrP, er en annen sak. Dette vil uansett være et risikabelt trekk av partiet. Etter Fremskrittspartiets voldsomme byks på meningsmålingene i etterkant av Sylvis fratredelse som justisminister, taler utnevnelsen av en liberalist som Tor Mikkel Wara folkehavet midt imot.