Folk sier ofte at de ikke bryr seg om politikk eller hva som skjer i verden, som om det i seg selv skulle verne dem fra konsekvensene, fordi det faktisk skjer veldig mye som i aller høyeste grad angår den enkelte.
Menneskehetens historie handler mest om krig og konflikter, minst om den fantastiske relative freden vi har hatt siden 1945.
I Norge, som la oss innrømme det, flyter over av melk og honning, har vår befolkning blitt vant med å tro at dette er en permanent situasjon. Det er feil. Vi var bare heldige som fant olje. Vi produserer ingenting som utlendingene har råd å kjøpe. Vi er en såkalt selvstendig nasjon, men vi er ikke det egentlig, fordi vi lever godt av å tilhøre vestlige organisasjoner som garanterer vår levemåte, som EU og som USA, NATO. Skulle Norge følge egen logikk og gå utenom disse kreftenes vilje, ville vi være suveren som nasjon ja, men også få føle hva det vil si å gå mot makten som rår i en unipolar amerikansk verdensorden.
Norge har valgt sin kurs. Materiell velstand står over ideologi. Vi har over mange år hatt suksess med å balansere disse forholdene i maktkampen mellom USA og Sovjetunionen. Man trakk nok et lettelsens sukk med Sovjetunionens fall i 1991. Men likevel var vi med på ideen om at NATO måtte bestå. Ikke bare det, men at selv når vår tidligere fiende lå med brukket rygg, så måtte NATO ekspandere. På tross av muntlige avtaler med Gorbatsjov med et gjenforent Tyskland ikke skulle føre til øket NATO-fremstøt, så ble NATO stadig utvidet med tidligere østblokkland.
Vladimir Putin ble utpekt av (en angrende?) Boris Yeltsin som President for Russland nyttårsaften 1999. Russland var da et utplyndret og utpint land og skulle fortsette på den kursen med «hjelp» fra eksperter fra USA. Det hadde de gjort gjennom hele 90-tallet med katastrofale resultater for russere flest.
De som i Russland ønsker seg et Russland som tilhører den vestlige kulturen, kan drømme seg tilbake, eller kanskje spørre sine foreldre, hvor fantastisk det var på 90-tallet da USA styrte Russland.
Ingen visste da hva den ukjente Putin ville gjøre. Amerikanerne regnet sannsynligvis med at deres hoffnarr Yeltsin hadde utpekt en lignende etterfølger. I 2002 kunngjorde USA at de skrotet ABM-avtalen og ville utvikle et rakettskjold. Russland protesterte og ba om forhandlinger, men ingenting nyttet. Å i det hele tatt opprettholde et politisk behov for NATO i en tid da Sovjetunionen ikke lengre eksisterer, krever å hele tiden holde oppe et fiendebilde. Det har siden vært en kjerneoppgave for NATO. Nu er den mest populære fienden Russland som brukes for alt det er verdt til å generere mer profitt og makt for det militær/industrielle kompleks og i påvente av en krig, brukes en rekke plussord for å øke NATO-landenes krigsbudsjetter, kjent som 2%-målet, ellers i en fornuftig verden kjent som opprustning.
På denne tiden lå ennu Russland med brukket rygg etter år med en politikk der vestlige og interne oligarker kjøpte opp deres enorme naturresurser for latterlig lave priser.
Sakte men sikkert, under Putins ledelse, forbedret Russland sin økonomi. I ettertid ble det klart at i 2004 ga Russland opp sine protester mot USAs utvikling av rakettskjold og startet utviklingen av sitt forsvar mot det, hypersoniske våpensystemer.
I 2007 holdt Putin en meget viktig tale i Tyskland, en tale som er totalt ignorert i media i Norge. Der snakket han om en motstand mot USAs unipolare (alenegang) politikk og forsvarte en multipolar verdensorden der de enkelte statene selv skulle bestemme sin skjebne.
I 2008 begynte krigen mot Russland. Under OL-åpningen foretok soldater fra Georgia drap av russiske fredsbevarende soldater i Sør-Ossetia, som fremtvang en russisk invasjon av Georgia. Selv om det var en kort operasjon mot et lett mål, så trakk Russland seg fort tilbake. Men propagandaen i vest var selvfølgelig den av russisk aggresjon. Siden den tid har det bare eskalert. Vesten skaper provokasjoner som de demoniserer russerne for å reagere på. Ispedd Fotrene påstander, alt fra forgiftninger til doping.
Alt dette mens russerne hele tiden har tatt til orde for forhandlinger, diplomati og kalt vestlige for «partnere». For meg er uklart av hvilken grunn russerne har vært så langmodige. Enten er de veldig tålmodige og naive og tror oppriktig at de kan «snakke» Washington til fornuft, eller så er det at de haler ut tiden fordi de vil være militært klare til den uunngåelige konfrontasjonen som venter. Personlig tror jeg det er det siste. Den 1. mars i år presenterte Putin 5-6 hypersoniske våpensystemer som er utviklet, og når disse er ferdig utviklet og implementert har ikke Vesten noe å stille opp med utenom atomvåpen. Dessverre er det slettes ikke utenkelig at psykopatene i Washington og Pentagon går for det, et nullsumspill, og vi har dessverre kun tannløse lakeier å stole på i vårt eget politiske miljø.
Det tradisjonelle mediebildet kan best betegnes som lignende det George Orwell beskrev i sin bok «1984» fra 1948. Det siste skriket fra Vesten med anklager om at Russland har forgiftet en av sine tidligere utviste spioner for Vesten, er et typisk eksempel der media viser sin inkompetanse og, ærlig talt, moralske forfall. Ingen beviser er presentert. Ikke for russerne eller noen andre heller. Vesten snakker hele tiden om folkeretten, men snakker aldri om når Vesten selv bryter folkeretten. Russland har krav på innsyn i anklagene mot seg og de har krav på informasjon om Skripal sin datter som er russisk statsborger. Ingen vet hvor de to er eller hva som egentlig skjedde.
Men media er på ballen og synes heller ikke denne historien skurrer. Slike provokasjoner mot en atomvåpenmakt synes media det er uproblematisk å bidra til. Utenriksminister Sergey Lavrov uttalte i går at de har mistanke om at hele historien er regissert fra USA, der flere av landene som har utvist russiske diplomater hvisker i ørene deres at de har vært utsatt for et enormt press til å slutte rekkene.
Der finnes noen få vestlige land som har anstendighet til ikke å la seg presse, land som Østerrike og Sveits. Der vi fra media får vite at «en hel verden» fordømmer Russland for dette, får vi ikke vite noe om de andre 160 landene i vår verden som har uttalt at de vil se beviser før de foretar seg noe.
Slik fungerer propagandaen. Delvis informasjon, fokusere på uvesentligheter og ignorere fakta som ikke passer inn, demonisere fienden og idealisere «vår side», bruk av plussord og minusord for å hamre inn budskapet. Igjen og igjen, inntil folk gir opp og…tror.