Barnefattigdommen fortsetter å øke og innad innvandrerfamiliene er tallene skyhøye. I de største lavinntektsgruppene finner vi land som Somalia, Syria, Afghanistan, Eritrea og Irak. Tall fra SSB viser at andel lavinntektsfamilier er størst i hovedstadsregionen. Telemark og Østfold kommer tett på.
Sammenlignet med barn uten innvandrerbakgrunn, er andelen sju ganger høyere. 5,5 % mot 37,8%, ifølge SSB. Islam dominerer i disse landene med unntak av Eritrea. Er det mer ukultur med hensyn til kjønnssegregering i islam og forskjellsbehandling av kvinner og menn? Er det klankulturtenkning som smitter av på andre slik at de bare gjør som naboen gjør?
Sosial kontroll og æreskultur henger igjen i grupper som kommer til Norge. Dette tvinger flere inn i parallellsamfunn, for Norge er ikke slik. Der utvikles egne regler, egne normer. Og en av dem er dessverre å motta sosiale ytelser uten skam eller ønske om å bryte ut av det.
Når vi først skal informere om disse økningene i sosiale forskjeller i Norge, er det også viktig å påpeke hvilke grupper som lettest havner i fattigdom, og hva som fører dem dit. Ikke bare hvilket land de kommer fra, men forskjellen på den norske kulturen og den kulturen de selv kommer fra.
For å gjøre noe med barnefattigdom i innvandrerfamiliene må vi få kvinnene ut i arbeid. Det er et stort svik mot både kvinnen selv og hennes barn at hun fungerer som fødselsmaskin, mens staten betaler for alle hennes barn. I realiteten betaler staten for økt fattigdom og parallellsamfunn. En mor i lønnet arbeid er ikke bare med på å øke familiens livskvalitet, men hun øker også hennes egen. På sikt kan vi både redusere barnefattigdom og hindre kollaps av velferdsetaten.
Fattig, men rik
Et viktig punkt som regjeringer ser ut til å glemme er dette med den sjenerøse somaliske minoriteten. Det har seg nemlig slik at 74% av somaliske barn i Norge lever i fattigdom. Men samtidig kan HRS rapportere at somaliere i første halvdel av 2017 sendte 390 millioner kroner til hjemlandet. Afghanere sendte hjem 110 millioner den samme perioden. Kombinasjonen av mødre som ikke jobber, fedre som nesten ikke kommer seg i arbeid og altfor stor barneflokk får tallene til å stige, og tallene vil stige.
Aftenposten kunne i 2017 melde at somaliere og afghanere sto nederst på rangeringsstigen når det gjaldt inntekt, men de var også på mirakuløst vis på toppen av gruppene som sendte millioner hjem. Det som for meg blir helt surrealistisk er foreldrenes manglende prioritering på barna. Når 74 prosent av barna i ditt nettverk er fattige, blir det ekstremt umoralsk å sende 390 millioner ut av landet.
Mer absurd og selvforskyldt blir det blir det når man bruker barnefødsler som unnskyldning til å bli hjemme og sanke diverse trygdeytelser. Pr i dag er det omtrent 36 000 somaliere i Norge. Etter at krigen brøt ut i 1991 har flere hundre flyktet til ulike land. Veldig mange er fortsatt i verdens største flyktningleir, som er på grensen mellom Somalia og Kenya. Jeg var selv på flukt mellom 1991 og fram til jeg kom til Norge i 1996. Landet er fortsatt i humanitær nød og det er mer enn forståelig at mange velger å hjelpe sine egne som fortsatt er i hjemlandet. Men burde det gå på bekostning av deres egne barn?
Dårlig oppvekstmiljø
Blant annet som resultat av fattigdommen har vi ungdommer som vandrer rundt om nettene og gjør kriminelle handlinger. Når verken systemet krever bedre barneoppdragelse av foreldrene eller foreldrene selv har ambisjoner om å integrere seg, blir det farlig. Bydeler som Stovner, Holmlia og Tøyen sliter spesielt.
Ikke helt uventet da disse er dominert av innvandrerfamilier, men etniske nordmenn stadig flytter ut. Det er både skummelt og unødvendig at vi nå utvikler ghettolignende tilstander i Norge, men lite blir endret dersom vi faktisk ikke tar grep.
Det fins ingen absolutt fattigdom i Norge i dag, men relativ fattigdom er også vondt for de barna som vokser opp med det. Når deres venner får gå på bursdager og sosiale sammenhenger, må de bli hjemme. Når deres venner får variert kosthold, får de selv dårlig og billig mat der kvantitet trumfer kvalitet.
Denne selvforskyldte fattigdommen om den så skyldes at mødrene ikke jobber, eller at familien ikke er godt nok integrert eller at de sender for mye penger ut, må ta slutt. For barnas skyld bør regjeringen ta skikkelig grep og slutte å løse alt med mer penger, mer ytelser og mer toleranse.
Kanskje integreringsminister Jan Tore Sanner kan sende meg invitasjon slik avgåtte integreringsminister Sylvi Listhaug gjorde? Jeg har noen tips han godt kunne notert, og de gir jeg mer enn gjerne.