Da jeg her forleden ble intervjuet av Kristian Meisingset i Minerva, og vi diskuterte asylinnvandring, fortalte jeg ham at det å foreta valg som går negativt utover eget samfunn for å hjelpe andre, på sikt vil være selvutslettende. Jeg snakket om det i personlige termer, og spurte ham om hvorfor jeg skulle ha ofret meg for ham.
– Fordi vi har en empatisk innlevelse i hverandres lidelse, foreslo Meisingset.
– Men jeg kjenner deg jo ikke, jeg kan jo ikke vite om du lider, parerte jeg, med henvisning til at vi ikke vet hvem migrantene er når de tar seg for egen maskin inn på vårt territorium.
Kristian Meisingset er en veldig hyggelig fyr og jeg var fornøyd med saken han skrev, men jeg er nødt til å skrive om empati og hvorfor empatisk innlevelse ikke burde ha innvirkning på politiske beslutninger.
Først, et mer personlig eksempel på en empati som løper løpsk og forårsaker selvdestruktive beslutninger.
En kvinnelig, muslimsk, venstreorientert aktivist ved navn Selin Gören ble overfalt og voldtatt av tre mannlige migranter i Mannheim i Tyskland. Hun løy imidlertid til politiet om gjerningsmennenes etniske bakgrunn, og fortalte politiet at de snakket tysk. I et intervju i Der Spiegel sier Gören at hun løy fordi hun ikke vil «bidra til rasisme».
Men hvor kommer Görens misforståtte empati for migranter fra? I intervjuet sier hun at hun, som har besøkt flyktningleire i Irak og sett hvilke elendige forhold mange der lever under, ikke ville skape mer «hat» mot migranter i Tyskland.
Så er det sikkert noen som vil mene at denne kvinnen, og andre som henne, mener vel. At de har et godt hjerte og er empatiske overfor flyktningers vanskelige situasjon. De fleste ser empati som noe universelt positivt, til og med Meisingset fra det «konservative» Minerva later til å mene at empati bør være en rettesnor. Jeg vil derimot bestride at empati alltid og uansett er av det gode, og understreke at empati faktisk kan lede oss til å fatte dårlige beslutninger som forverrer vår situasjon.
Professor i psykologi Paul Bloom, fra universitetet Yale, skrev om dette i boken Against Empathy, og i en artikkel med samme navn i the Boston Review for nesten fire år siden. Han har blant annet skrevet følgende:
– Empatien er partisk. Vi er mer tilbøyelige til å ha empati med attraktive mennesker, de som ser ut som oss, og som deler vår etniske eller nasjonale bakgrunn. Empati er smalt, det forbinder oss med spesifikke individer, ekte eller oppdiktede, og den tar ikke hensyn til numeriske forskjeller og statistiske fakta. Som moder Teresa sa: Om jeg ser på massene, vil jeg ikke agere. Om jeg ser på den enkelte, så gjør jeg det.
Empati er ikke logisk, med andre ord.
Jeg mener at følelser som empati ikke kan få for stort spillerom når politiske beslutninger skal tas, også når det dreier seg om nød, fordi jeg mener at gode beslutninger er fattet på logiske resonnementer der det som vektlegges er de faktiske resultatene og rekkevidden av disse. For meg er det viktigste i flyktningpolitikken at vi kan hjelpe mange flere enn i dag, for mindre penger, og samtidig spare våre egne land for store belastninger og omveltninger.
Men for de empatiske, later det til å være slik at det viktigste er at vi kan se de vi hjelper. Derfor legger de så mye vekt på at de lidende skal komme til våre land, selv om det i seg selv ikke er hva flyktningene faktisk trenger. De har ikke tanke for hvor langt kronene strekker, alt handler om å tilfredsstille deres behov for empatisk innlevelse, og de kan ikke få utløp for denne følelsen når det dreier seg om mennesker på andre siden av kloden, som de aldri har noen kontakt med.
Media vet hvordan empati funker, de vet at om de serverer publikum en historie og gir menneskene de omtaler et ansikt og en personlig historie, så vil publikum føle med og ha empati for vedkommende. Sette seg selv i vedkommendes situasjon. Som den lille, døde gutten som ble skylt opp på en strand i Middelhavet under migrantkrisen i 2015. Det satte i gang et emosjonelt mediekjør for en enda mer liberal asylpolitikk i Europa.
Men hva er det egentlig som skiller denne gutten fra alle de andre små barna som dør av sult og annen nød i verden? Den eneste forskjellen på ham og alle de andre er at vi ser ham og vet hvem han er. Han har et ansikt.
De mer ekstreme empatiske utfallene er åpenbart mest utbredt blant kvinner, som har en spesiell biologisk tilbøyelighet for selvoppofrelse, som er naturlig med tanke på morsrollen. Kvinner er mer emosjonelle enn menn, og har større tilbøyelighet til å prioritere andres behov før sine egne.
Dette ser vi i forskjellene mellom kvinner og menns holdninger til den storstilte, kaotiske massemigrasjonen fra Afrika og Midtøsten. Unge, vestlige kvinner ønsker å gjøre noe godt for verden, og som samfunnets mest utsatte for overgrep og seksuell vold, går de med empatisk innlevelse inn for politiske løsninger som øker sannsynligheten for at de selv vil bli utsatt for voldtekt og seksuelle krenkelser, da særlig i det offentlige rom.
I Sverige, landet som er aller hardest rammet av denne bisarre formen for patologisk altruisme, bruker den svenske staten dobbelt så mye på sin asylinnvandring enn det UNCHR bruker på flyktninger globalt. Det sier mye om hva vi kunne ha fått til for de som virkelig lider i verden, om vi hadde brukt logikk, i stedet for å la empatisk innlevelse lede oss til vår egen undergang.