Gårsdagens bildrap i den tyske byen Münster ble av naturlige grunner først mistenkt å være et terrorangrep begått av radikale muslimer. Metoden har vært brukt før av slike individer og grupper. Det første nyere tilfellet var i Beijing i 2013, men deretter har det skjedd blant annet i Frankrike, Tyskland, England, Sverige og USA.
Gjerningsmannen skjøt seg selv etterpå, og mye tyder vel på at motivasjonen hadde mest psykologiske årsaker og mindre, om noen, politiske og ideologiske motiver. Mannen var trolig inspirert av selve metoden med bruk av bil brukt tidligere, men forbindelsen til islam utover det kan ha vært fullstendig fraværende. Heller ikke noe høyreekstremt motiv synes nødvendig eller aktuelt. Mannen kan ha vært suicidal og med et ønske om destruksjon og ødeleggelse i tillegg.
Terrortrusselens kompleksitet
I Oslo har det sprunget opp det som på folkemunne kalles «koranklosser» det siste året. Dette er tiltak for å forebygge terror spesifikt med bruk av kjøretøy. Vi har også økt bevæpningsberedskap i politiet.
I sin trusselvurdering for 2018 skrev PST: «Personer og grupper inspirert av ekstrem islamistisk ideologi vil være den primære terrortrusselen mot Norge det kommende året. Det vurderes som mulig at det vil forekomme forsøk på terrorangrep.»
Men året før, i mai 2017, var ordlyden i vurderingen litt annerledes. Da het det at det var «sannsynlig» at det ville bli gjennomført et angrep i Norge. PST nedjusterte senere i 2017 denne vurderingen til «mulig» igjen.
Min egen analyse, som jeg ga til P4 i januar 2017, var at det ville bli «færre store terroraksjoner i Europa i 2017 sammenlignet med tidligere». Mens andre terrorforskere mente det ville øke som en følge av at IS var på vikende front i Syria og Irak.
- desember 2016 skrev VG følgende:
«I desember publiserte den verdenskjente norske terrorforskeren Thomas Hegghammer en artikkel med tittelen «Jihadismens fremtid i Europa: Et pessimistisk syn». Bildet han tegner er dystert: Det blir flere jihadistisk motiverte terrorangrep i Europa i årene som kommer. Magnus Ranstorp, en av Europas fremste terrorismeforskere, deler pessimismen. Han tror 2017 vil bringe «mer av det samme» på terrorfronten, og trekker frem de samme årsakene som Hegghammer skildrer i sin artikkel.»
Foreløpig ser det ikke ut til at Hegghammer og Randstorp får rett. Det har vært færre angrep i 2017 og inn i 2018 enn i årene like før. Og min analyse fra tidlig i 2017 om en redusert terrortrussel står fast. Trusselen mot Europa kommer neppe opp igjen på samme svært høye nivå som den lå på i 2013-2016.
Betydningen av IS
Trusselen den gang hang primært sammen med den fremgangen IS hadde i Syria og Irak. En svært radikal islamistisk bevegelse kontrollerte fra 2014 og inn i 2016 store territorier og en befolkning på 5-6 millioner mennesker. Dette genererte inntekter, det ble et samlingspunkt, man hadde treningsleirer og ikke minst var det en aura av suksess og fremgang rundt radikal islam – og et samtidig inntrykk av at Vesten var på vikende front.
Flere tusen mennesker med oppholdstillatelse i Europa dro til Syria for å slutte seg til IS, inkludert over hundre personer fra Norge. Det var nå det gjaldt, tenkte en del. Dette er begynnelsen på det sagnomsuste kalifatet. Kort sagt mobiliserte IS’ suksess en latent drøm om islamsk storhet. Det var nå krigen skulle stå og Vesten nedkjempes.
Mange av de mest radikale og voldsvillige menneskene i Europa dro til Syria for å kjempe, og der ble mange av dem også drept, og andre desillusjonert. Til en viss grad ble Europa kvitt en del problemer med mennesker som ellers ville vært mulige terrorister på hjemlig jord. Og det er verdt å minne seg på at andelen gjennomføringsklare terrorister ikke er så stor. Man ofrer svært mye, og de færreste har det i seg å bli «soldat», for ikke å snakke om selvmordskandidat.
Og nå, ikke minst med Russlands intervensjon, er IS nedkjempet i Midtøsten og «kalifatet» igjen en mer mytisk drøm. Den lever nok videre hos mange muslimer, men er av de fleste som fortsatt bærer på målsettingen, «satt på vent». Det er noe man ikke lenger føler seg forpliktet til å ta aktive politiske grep for å oppnå. Man kan heller holde liv i det gjennom videreføring av religiøs ideologi, sosialisering og indoktrinering av yngre generasjoner. Ideene har falt tilbake fra aktiv til latent status.
Ny dynamikk
IS sitt propagandaapparat er ikke lenger hva det var. Heller ikke al-Qaida er like troverdig. Men den reduserte terrortrusselen i Europa, skyldes ikke bare at de organisatoriske rammene rundt radikal islam er svekket i Midtøsten. Paradoksalt nok skyldes det også at islam styrker seg i Europa. For andelen muslimer øker, og det gjør nok også den andelen som opplever den islamske identiteten som viktig.
For terrorisme er den svake parts våpen. Den utkjempes mot overmakten. Men i dagens Europa er islam på fremmarsj. Islamske krav gjøres gjeldene på kultur- og verdifronten, og det politiske korrekte Vest-Europa gir etter. Ved åpne opp for islam, senkes rekrutteringen til terrororganisasjoner. Ja, de mer strategiske islamske kreftene vil se terror som kontraproduktivt fordi det kan styrke motkreftene mot islam, og stramme grensene for ny innvandring.
Det er derfor ingen motsetning mellom økt trussel fra islam, og redusert terrortrussel. Snarere tvert imot. Færre terroraksjoner kan være et dårlig tegn for de som ikke bare frykter terror, men som frykter hvilken politisk, kulturelle og verdimessige trussel Muhammeds religion vil være for Europa i årene som kommer.
Uenigheten mellom venstre- og høyresiden dreier seg om islam. Så hvem har rett?
Som jeg har skrevet tidligere: Det vi er uenige om, er hvilken trussel islam egentlig utgjør. Ikke bare i form av bomber, kniver, kjøretøy og krutt, men i form av ideologi, identitet og parallellsamfunn.
Fra mitt innlegg på Resett 5, oktober 2017:
Høyresiden blir stadig mer frustrert over at venstresiden ikke ser hva islam kan gjøre og at utgangspunktet oppsto i en politisk og militær «sekt», som ble ledet av Muhammed. Desto mer frustrert og skremt høyresiden blir, desto mer oppfører de seg som nettopp de selvhevdende nasjonalistene som venstresiden har blitt opplært til å være på vakt mot. Jo mer opptatt høyresiden blir av islam, desto mer får venstresiden bekreftet sine bange anelser: de virkelige truslene mot frihet og toleranse befinner seg i den europeiske kulturen selv.
Det vi kan slutte av dette er at det reelle spørsmålet vi er uenige om dreier seg om islam. Hvis islam er en totalitær politisk ideologi, så har høyresiden rett, og i så fall burde også de som er på venstresiden være imot islam og økt islamsk påvirkning i Vesten. (…) Hvis islam ikke er en totalitær ideologi, men tvert imot noe som i hovedsak og med letthet kan skyves vekk fra den sosiale og politiske sfære, er det venstresiden som har rett i at høyresiden nok en gang jager opp en trussel som i hovedsak er marginal.
Min egen oppfatning er at islam har sterke kimer til totalitarisme. Det har den de siste førti år vist i mange land som har gått fra miniskjørt til tildekkede kvinner (f.eks. Iran), og det viser seg i Tyrkia i disse dager. Vi ser det også i de stadig mer konservative miljøene som vokser frem i islamske enklaver i Europa. Og at det blir slik, vil man først forstå når man leser seg opp på islam, kulturkretsens historie og hvordan Muhammed vant sin politiske makt. Men det er altså denne islam-tolkningen som venstresiden er uenig i. Islam kan for dem godt være «fredens religion».
Og der står uenigheten. Skal vi som Hadia Tajik foreslo i 2014 «Gi ungdommene en Koran før ekstremistene tar dem», eller skal vi ikke.
Etter min oppfatning har islam lite konstruktivt å tilføre Vesten verken som ideer eller identitet, eller som forebygging av terrorisme. Og selv om terrortrusselen er i en avtakende periode akkurat nå, vil konsekvensen av (radikal) islam manifestere seg på andre måter. I form av politiske krav, gjengdannelser, segregering og parallellsamfunn.
Redusert terrortrussel er ikke nødvendigvis et godt tegn for de som ønsker samhold og opplysningstid i Europa. Terror er krusninger på overflaten, havstrømmene er vanskeligere å kjenne til.