Trump har byttet ut sin nasjonale sikkerhetsrådgiver. Fra den allment velrespekterte Herbert Raymond (H. R.) McMaster til den kontroversielle John R. Bolton. Gitt den nasjonale sikkerhetsrådgiverens sentrale posisjon i enhver amerikanske administrasjon, kommer Boltons politiske tankegods til å ha innflytelse på Donald Trumps utenriks- og sikkerhetspolitiske linje i tiden fremover. Hva slags konsekvenser kommer et slikt bytte til å ha for verdens mest prekære sikkerhetspolitiske hot-spots, Iran og Nord-Korea?
Resett har undersøkt nærmere og tatt kontakt med NUPIs Sverre Lodgaard – ekspert på geopolitikk, Midtøsten, iransk utenrikspolitikk, samt Irans og Nord-Koreas atomprogrammer – for kommentarer.
General H. R. McMaster
General H.R. McMaster er kjent som en «kriger-tenker» i amerikanske sikkerhetspolitiske kretser. McMaster har personlig vært en aktiv deltager i USAs største kriger de siste 30 årene – den første og andre Irakkrigen, samt Afghanistankrigen. McMaster er således først og fremst en profesjonell soldat som langsomt har steget i gradene i det amerikanske militæret. Han har viet sin karriere til å perfeksjonere den taktiske og operative slagkraften til det amerikanske militæret for å kunne møte fremtidens trusler best mulig. Han blir derfor først og fremst omtalt som en ekspert i militære taktikker og operasjoner etter 33-års tjeneste i det amerikanske militæret.
McMaster står for den klassiske realistiske tolkningen av internasjonale relasjoner hvor maktbalanseprinsippet er en sentral del. Kort fortalt betyr et slikt tankegods at amerikanske myndigheter må jobbe for at ingen rivaliserende makter får en dominerende posisjon i verdens viktigste geopolitiske områder – Øst-Asia, Persiabukta og Europa. For å nå disse målene foreslår han et smørgåsbord av virkemidler – økonomiske, politiske, diplomatiske og militære. Han er ingen anti-intervensjonist, men heller ingen superhauk som går inn for tidlig bruk av militærmakt. Militære intervensjoner sees på som en siste utvei for å fremme USAs geopolitiske interesser.
Han har en doktorgrad i historie fra universitet i Nord-Carolina, hvor hans doktorgradsavhandling ble en best-seller bok: Dereliction of Duty: Lyndon Johnson, Robert McNamara, The Joint Chiefs of Staff, and the Lies that Led to Vietnam. I boken kritiserer McMaster de høytstående militære offiserene rundt president Lyndon B. Johnson og forsvarsminister Robert McMamara for å ikke gjøre sin plikt som profesjonelle militære tjenestemenn. McMaster argumenterer med at offiserene rundt Johnson ikke i stor nok grad utfordret synet til presidenten og hans nærmeste rådgivere når det kom til det militærvitenskaplige aspektet ved Vietnamkrigen, noe som bidro til at den endte opp som en katastrofe.
Mange analytikere og politiske kommentatorer anså derfor McMaster som den perfekte kandidaten da han ble valgt av president Trump som nasjonal sikkerhetsrådgiver i februar 2018. Han ble i stor grad sett på som en person som «kunne holde president Trump i skinnet» i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Han ble for eksempel hyllet i en lederartikkel i avisen The Daily Beast som en motvekt til nasjonalistene i Trump-administrasjonen. «Den nye nasjonale sikkerhetsrådgiveren rensker Trumps hvite hus for hardliners,» lød overskriften.
Den velrennomerte senatoren John McCain var også raskt ute med å hylle utnevnelsen av McMaster: “Lt. General H. McMaster er et fremragende valg som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Jeg har hatt æren av å kjenne ham i mange år, og han er en mann av ekte intellekt, karakter og evne. Han vet hvordan man skal lykkes. Jeg gir president Trump stor ære for denne beslutningen, så vel som hans nasjonale sikkerhetsteam. Jeg kunne ikke forestille meg et bedre, mer kompetent nasjonalt sikkerhetsteam enn det vi har akkurat nå,» skrev senatoren på sine hjemmesider.
John R. Bolton
John R. Bolton har lenge vært ansett som en kontroversiell skikkelse i det utenriks- og sikkerhetspolitiske etablissementet i Washington. Han blir omtalt som en person som er opptatt av de lange strategiske linjene i sikkerhets- og utenrikspolitikken, og ansees av mange som en krigshisser, selv blant de mest haukete republikanerne. Han har derfor lenge vært holdt utenfor beslutningsprosessene i Washington – helt til nå.
I begynnelsen av sin politiske karriere, jobbet han først under Ronald Reagen og senere George H. W. Bush i det amerikanske utenriksdepartementet og justisdepartementet. Han hadde også en periode som undersekretær for våpenkontroll, før han ble internasjonalt kjent da han tiltrådte som USAs ambassadør i FNs sikkerhetsråd i perioden 2005-2006 under president George W. Bush. Gitt Boltons kontroversielle sikkerhetspolitiske profil, ble han raskt tvunget til å forlate denne posisjonen da det ble umulig for ham å samle den nødvendige støtten i det amerikanske senatet for å fortsette i stillingen.
Siden den gang har han stort sett tatt på seg rollen som offentlig intellektuell som argumenterer saken til ytterfløyen i det konservative partiet. Som en senior fellow i den meget konservative og haukete tenketanken American Enterprise Institute, har Bolton holdt flere foredrag om utenriks- og sikkerhetspolitikk siden han forlot politikken. Han har også vært sikkerhetspolitisk kommentator på Fox News i en lang periode hvor han som oftest argumenterte for harde utenrikspolitiske linjer. I løpet av sin karriere har han skaffet seg flere politiske fiender, ikke bare demokrater, men også blant republikanere
Bolton blir ofte feilaktig omtalt i media som en neo-konservativ, men det er han ikke. En neo-konservativ i ordets moderne mening er en tilhenger av militære intervensjoner for å drive med nasjonsbygging og «tvungen» demokratisering av autoritære stater – à la USAs tidligere utenriksminister Donalds Rumsfelds visjon for Irak og Afghanistan.
Bolton var for eksempel for invasjonen av Irak i 2002 og har aldri vist noen anger i senere tid. Han har i flere intervjuer siden invasjonen kalt selve krigen en suksess grunnet den strategiske trusselen Saddam Hussein utgjorde for USA og landets allierte i regionen. Bolton argumenterer med at det først og fremst var etterspillet som feilet. USA skulle aldri ha fokusert på nasjonsbygging og demokratisering, og heller raskt overført makten til personer som var positive til USA, selv om vedkommende å så fall ville ha diktatorisk makt.
Bolton burde derfor heller bli ansett som den ultimate politiske hauken med superrealisme som grunnfilosofi for å forstå og analysere internasjonale relasjoner. Han ser på militære intervensjoner som en legitim tidlig løsning når fremmede makter truer USAs overordnede geopolitiske mål (forklart over). Han har for eksempel lenge argumentert for bruk av militærmakt for å stoppe atomvåpenprogrammene i Iran og Nord-Korea, og alltid insistert på at forsøk på diplomatiske løsninger er bortkastet tid.
Bolton vs McMaster
I og med at både McMaster og Bolton kan ansees som realpolitikere, blir spørsmålet derfor i hvilken grad og hvordan de skiller seg fra hverandre. Selv om McMaster på ingen måte er noen sikkerhetspolitisk due, er Bolton på mange måter den ultimate hauken i amerikanske sikkerhetspolitiske kretser.
McMaster blir ofte omtalt som en rolig og behersket person som argumenterte for tilbakeholdenhet til president Trump. Bolton, på den andre siden, blir i større grad omtalt som mer impulsiv og påståelig. Med den logikken kan byttet kan lede president Trump til å føre en mer aggressiv og konfronterende utenrikspolitikk.
Det sies også at mens McMaster har brukt sin karriere på å perfeksjonere det amerikanske militærets stridstaktikker og operasjoner, er Bolton mer en person som tenker overordnet strategi innenfor det internasjonale systemet.
NUPIs Lodgaard gir sine refleksjoner rundt dette:
– Det er sikkerhetsrådgiverens rolle å se de lange linjene i geopolitikken, ikke bare de taktiske utfordringene. Det ligger i mandatet. Kissinger og Brzezinski satte standarden. Forskjellen mellom Bolton og McMaster er bl.a. at den ene er militær. Trump har jo omgitt seg med militære – flust av dem – og gjør det fortsatt. Bolton kommer inn fra en annen side – han er sivilist og yrkesintellektuell med markant ideologisk tilsnitt. Det stemmer kanskje også at McMaster ikke tenker i lange geopolitiske baner i samme grad som Bolton, men det er isåfall en sannhet med modifikasjoner. Man kan imidlertid mistenke at Bolton vil se på Nord-Korea og Iran i sammenheng – får man ikke has på Nord-Korea vil presset mot Iran bli enda større – mens McMaster ville vært mer tilbøyelig til å behandle disse konfliktene hver for seg.
– Andre forskjeller på dem ligger i deres personlighet og arbeidsstil. Trumps nærmeste medarbeidere har forsøkt å moderere Presidenten og gjøre ham litt mindre uforutsigbar. Inntil nylig var det særlig tre personer som tok dette ansvaret: McMaster, utenriksminister Tillerson og forsvarsminister Mattis. Nå er det bare en av de tre igjen – Mattis. Det sies også at McMaster så det som sin oppgave å innføre Trump i internasjonale militære og politiske spørsmål, men at presidenten ikke hadde tålmodighet til slikt. Dette er antagelig en av grunnene til at kjemien mellom dem ikke var så god. Trump er kjent for ikke å like å lese, heller ikke analysere, men mer tilbøyelig til å handle impulsivt. McMaster er en professor- type som tilbød utredninger om aktuelle temaer; Trump liker ikke å bli belært.
– Bolton, på sin side, har ikke utmerket seg med disse kvalitetene. Han er kjent for å være mer rett på sak og spissformulert i sikkerhetspolitiske spørsmål, hvor han nesten alltid argumenterer for de mest haukete synspunktene. Det er derfor større fare for at Trump kommer til å handle impulsivt og aggressivt i utenrikspolitikken med Bolton som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Med tanke på krig og fred kunne det ikke vært verre, konkluderer Lodgaard.
Iran
Det råder ingen tvil om at både McMaster og Bolton er sterkt kritiske til prestestyret i Iran. De argumenterer relativt likt når det kommer til Irans rolle i å destabilisere Midtøsten. De mener at landet ønsker å etablere seg som hegemonisk makt i regionen ved å holde araberstatene splittet ved å dyrke og fyre opp under sekteriske motsetninger ved blant annet å støtte diverse Iran-vennlige terroristgrupper og militser i regionen.
Både McMaster og Bolton er av den oppfatning at hvis Iran anskaffer seg atomvåpen, kommer det til å skje et irreversibelt og tektonisk maktskifte i regionen. Begge sier derfor at USA aldri kommer til å godta at Iran blir en atomvåpenmakt, men det er likevel vesentlige forskjeller mellom dem. Under sin korte periode som nasjonal sikkerhetsrådgiver jobbet McMaster bak kulissene for å gjøre om på og på denne måten redde avtalen. Bolton, på sin side, har kalt prestestyret i Iran en irrasjonell aktør som ikke kan stoles på, og har ved flere anledninger sagt at det eneste riktige er at USA trekker seg fullstendig fra avtalen.
Sverre Lodgaard sier at utnevnelsen av Bolton øker sjansen for en militær konflikt mellom Iran og USA betraktelig:
– Ingen i Trump- administrasjonen liker Iran-avtalen, men McMaster, Tillerson og Mattis argumenterte for at USA allikevel burde holde seg til den inntil videre. Nærmere bestemt var resonnementet at man måtte prøve å skape en situasjon hvor man kunne legge skylden på Iran, for så å trekke seg ut. Hvis man ikke fikk til det, og USA likevel trakk seg ut, ville oppmerksomheten svinge fra Iran til USA og det ville være uheldig for amerikanerne. Der finner vi ikke Bolton: Han argumenterer for at USA skal gå ut av avtalen, jo snarere jo bedre, og for regimeskifte i Teheran.
– Faren for krig mellom USA og Iran har derfor blitt større med Boltons inntog i Trump administrasjonen, advarer forskeren.
Nord-Korea
I likhet med Iran-problemstillingen, synes begge herrene at det er helt uaktuelt at regimet i Nord-Korea skal bli en permanent atomvåpenmakt, men de skiller seg også klart fra hverandre. McMaster sier fortsatt offentlig at han har tro på diplomati for å løse krisen. Han ønsker å samarbeide med Russland, Japan og andre (uspesifiserte) nasjoner for å unngå en militær konfrontasjon med Nord-Korea. McMaster argumenterer for at USA og dets allierte må utforske alle mulige diplomatiske og økonomiske løsninger for å overbevise regimet om at besittelse av atomvåpen er en sikkerhetspolitisk blindvei.
Bolton, på sin side, har offentlig gått ut og sagt at det nordkoreanske regimet ikke kan stoles på. Han har sammenlignet samtaler med regimet med en situasjon hvor mafiaen og politiet setter seg ned for å diskutere felles interesser om hvordan man best kan håndheve loven. Han sier videre at regimet i Pyongyang har holdt verdenssamfunnet for narr i flere tiår og at tiden for diplomati er over.
Bolton mener at det nordkoreanske regimets ultimate mål er overlevelse og for å nå dette målet har det behov for atombomber som det ultimate trumfkortet. Bolton ser to radikale løsninger til problemstillingen: «Enten gjenforening med Sør-Korea, eller å ødelegge våpnene militært.»
Gitt den siste tidens diplomatiske tilnærming mellom Nord- og Sør-Korea, Kim Jong-un og Donald Trump, er Lodgaard relativt optimistisk, Boltons konfronterende uttalelser til tross:
– Gjenforening skjer jo ikke over natta, tilnærmingen til tross. Da er det bare den andre av Boltons to løsninger igjen: Gå til krig. Men heldigvis kommer Bolton seint inn i dette, for nå søker man altså en politisk løsning på problemet. For USA er denuklarisering av den koreanske halvøya hovedsaken. Men skal atomprogrammet reverseres, krever Nord-Korea en sikkerhetsgaranti i stedet, i første rekke fra USA. Hvordan kan en slik garanti bli troverdig? Hvordan kan Trump, av alle mennesker, inngi tillit? Han som er kjent for å gå ut av avtaler og bestemme og ombestemme seg over natta? Det er litt av en nøtt å knekke, og en stor utfordring også for Sør-Korea.
– Det første av de to forestående toppmøtene er imidlertid møtet mellom Nord og Sør i slutten av denne måneden, og det forberedes godt. Atomvåpenspørsmålet blir tatt opp der også. Sør-Korea har skjønt tegningen og tar til ordet for en pakke av tiltak som skal begrense det nordkoreanske programmet. Den må i så fall gjennomføres gradvis, som er det eneste som i praksis er mulig.
– Toppmøtet mellom Trump og Kim kommer kanskje en måned senere. Sør-Korea tar sikte på å være med der også, i en slags oppmannsrolle. Nå er Trump dratt så mye med i det diplomatiske spillet at det er for sent å snu. Men fallhøyden er stor, og det er først hvis toppmøtet ender i konfrontasjon og sammenbrudd at vi kan få et sceneskifte som spiller i inn hendene på Bolton. Da kan hans stemme bli viktig, og da kan krig på den koreanske halvøya rykke nærmere, avslutter Lodgaard.