I en artikkel kalt «Retten til å korsfeste», publisert på nettsidene til Dagbladet 3. april, 2018, skriver John O. Egeland: «Aksepterer vi karikaturer av profeten Muhammed med bombe i turbanen, må vi også tåle at en kunstner korsfester Sylvi Listhaug».
Jeg er fullstendig enig i at vi bør og skal måtte tåle et gatemaleri av vår tidligere justisminister korsfestet. Selv satte jeg faktisk pris på maleriet, både siden jeg synes det var godt nok utført, hadde rom for tolkning, samtidig som vi bør ha takhøyde for ytringsfrihet fra begge og alle sider her i landet. (Det skal selvsagt ikke være lov å brøle «BRANN!» i en fullsatt kinosal når det ikke brenner – det er ikke ytringsfrihet, men «ytringsbehov»).
Selv tolket jeg maleriet til forsvar for Listhaug, og ikke som en latterlig martyr, men meg om det. I bunn og grunn er det sjeldent jeg blir provosert av ord og ytringer, uansett hvor sterke de måtte være.
Avstanden mellom handling og konsekvens
Jeg ble likevel svært provosert av den illusoriske likestillingen til Egeland mellom gatemaleriet av Listhaug og karikaturer av Muhammed, uten at jeg kommer til å gjøre noe annet med det enn å skrive denne artikkelen og diskutere tematikken med venner og kolleger. Karikaturene av Muhammed og konsekvensene av dem, er kanskje aller best kjent her hjemme gjennom karikaturstriden i 2005 og terroraksjonen ved Charlie Hebdo i 2015.
Gatemaleriet av Listhaug provoserte sikkert noen, det også, tydeligvis til det punktet at noen fant det for godt å riste på en sprayflaske og male svart over det. Både trist og tragisk i mine øyne, men ingen er meg bekjent fysisk skadet, så langt.
Men hvem er det som tør å tegne en tegning av Muhammed, eller komme med en kritisk ytring, for ikke å snakke om å publisere dem? Jovisst, det er noen modige sjeler der ute, men som konsekvens er de ofte nødt til å leve i skjul med politibeskyttelse, og/eller bli drapstruet, trakassert og forfulgt.
Etter Charlie Hebdo var det mange i Vesten, kall dem gjerne «apologeter», som mumlende unnskyldte terrorhandlingene med: «Jo, jo, men Charlie Hebdo var tross alt et rasistisk og islamofobisk tidsskrift, så ‘they had it coming’, på en måte, men det var selvsagt litt for brutalt». Men apologetene så det ikke fra perspektivet med at terrorhandlingene var utløst av en tegning. En karikatur.
De kjente heller ikke til tidsskriftet eller dets historie, og visste sannsynligvis heller ikke at de var sterkt venstreorienterte og hadde sett seg ut den katolske kirke som hovedmål. Det hadde ikke fått andre konsekvenser enn sinte og oppgitte brev, der katolikker vennligst ba dem tone ned stilen, noe tegnerne ikke gjorde. Men etter terroraksjonen i 2015 er tidsskriftet blitt en blass skygge av seg selv, for hvem vil vel risikere livet for en karikatur. Særlig når de ikke blir støttet på annen måte enn at folk legger ut «Je suis Charlie» på Facebook, en kort periode.
Salman Rushdie og William Nygaard
«Hans eneste forbrytelse var å si ja til å gi ut boken ‘Sataniske vers’. Nå forteller William Nygaard om da terroren rammet ham selv,» skrev NRK i oktober 2012, da de gikk gjennom hendelsene i hans egen hage i oktober 1993. Gjerningsmannen hadde stukket hull på bildekkene hans, og fyrte deretter av «tre kuler av typen Federal Hydrashock. Kulene er spesialdesignet for å drepe og ekspanderer til dobbel størrelse idet de treffer kroppen».
Noen hadde tydeligvis ventet på Nygaard, og ville ha han stående på rett plass for presisjonens skyld. Ingen er så langt tatt for forbrytelsen. I 1991 ble en italiensk redaktør knivstukket, og en japansk redaktør likvidert, av samme årsak: De hadde krenket Muhammed ved å publisere boken til Salman Rushdie. I London demonstrerte 20 000 mennesker mot utgivelsen, og flere tusen i Oslo, der også to bokhandlere ble påtent og som sagt, William Nygaard ble forsøkt henrettet, grundig. Alt på grunn av Ayatollah Khomeinis fatwa og oppfordring til hele verdens muslimer om å ta livet av både Rushdie og alle som måtte finne på å publisere boken hans.
Til slutt noen spørsmål
Igjen, hvor er likestillingen mellom handling og konsekvens – hvordan i alle dager kan John O. Egeland påstå at vi «aksepterer» og «tåler» karikaturer av Muhammed med bombe i turbanen i dagens Norge, på samme måte som vi gjør det med gatemaleriet av Listhaug? For å være overtydelig – hva ville konsekvensene vært om gatekunstneren AFK hadde malt eksakt samme motiv, men med Muhammed på korset? Og hadde han våget det, sånn helt uten videre: «Flip-a-coin – Listhaug eller Muhammed»?