På Document kunne vi lese at utenriksministeren i Luxemburg Jean Asselborn etter det konservative brak-valget i Ungarn mente at den «svulsten» det landet og Polen representerer kan spre seg; implisitt til flere EU land. Og skape frykt.
I kommentarfeltet under artikkelen til Hans Rustad skrev en at Visegrad-landene, innbefattende Tsjekkia og Slovakia, er bra vaksinert mot overformynderiet og galskapen i det udemokratiske EU; at disse fire landenes «immunsystem» er aktivert til, nettopp, å bekjempe den lammende «infeksjonen» som EU selv lider under.
Det er jeg enig i. Med venner i Polen, som jeg frekventerte på 70-tallet pga. av skipsbygging over en fem års periode, landet var den gang underlagt Sovjetunionen. Jeg bevitnet sistnevntes troppeforflytninger. Det var lite hyggelig. Og siden har jeg holdt kontakten med mine venner og til dels feriert der sammen med dem.
Vedkommende i kommentarfeltet fortsatte: «Slike (EU-forkjempere) som Asserborn, som kun støtter demokratiet når utfallet av et valg gjenspeiler deres egen smak og behag, viser seg i virkeligheten som innehavere av en despotisk tankegang og en ideologi som kun holdes tilbake av restene av det gamle demokratiet.»
For nå skal alle, enten vi vil det eller ei, innordne oss den internasjonalt pregede overordnede Brussel-makten som rår, selv i Norge. Og som Ap tidligere sa det, alle skal med. Dette selv om europeiske nasjonalstater blir omdannet av masseinnvandringen.
Jeg slutter meg til det som sto i kommentaren: «Frykt i seg selv er ofte veldig berettiget.» Frykten er bare budbringeren for tingenes tilstand. En oppvåkning av folket vil nødvendigvis resultere i frykt. Også blant venstresiden, men da fordi de er redde for å miste makt. Men valgresultater som dette skaper også håp, noe som er mer enn man kan si om den frustrasjonen, tungsinnet og motløsheten som følger i kjølvannet av valg som faller ut til sosialistenes fordel.
Folk må få lov til å reflektere på egen hånd – uavhengig av et tilslørende norsk riksmedia.