Det har blitt en farsott å snakke om hvem som har hvilke posisjoner og bidrar til hva i den politiske debatten i Norge. Kjetil Rolness tok før påske utgangspunkt i mye omtalt debatt på Dagsnytt 18 som utartet til et sirkus av beskyldninger fra Eivind Trædal og (og i noe mer moderat form) fra Rune Berglund Steen mot Hans Rustad og meg.
Rolness plasserer seg selv som del av den fornuftige debattdeltaker som argumenterer «rasjonelt og liberalt fra et uavhengig ståsted». Mens det da skal finnes «ytterpunkter» som «gjør deltakelse til et valg mellom pest og kolera.» Deretter velger han polemisk ut de mest omstridte eksemplene på hva alle de fire personene han snakker om kan knyttes til.
Sosiologen Rolness praktiserer dermed det han selv kritiserer. Ved å fokusere på personer snarere enn innhold og argumenter, inviterer han til sirkler av angrep, forsvar og motangrep. For mye i norsk debatt dreier seg om hvem som står hvor i forhold til hvilke andre. Og på det feltet er Rolness en av de verste. Han hopper rundt fra tue til tue og peker nese til personer han nettopp var enig med. Som debattant smører han seg inn med såpe.
I innledningen sin kaller Kjetil Rolness meg for en «alarmistisk kulturkriger med påtatt innestemme». Men hvor er indisiene på det?
For Rolness har fått med seg at jeg inviterte John Olav Egeland til et «oppklarende» TV-intervju i Resett etter at han kalte meg «pressetisk hjernedød» i forbindelse med Grande-saken. Som Rolness skriver «Da kunne Lurås hoppet i skyttergraven igjen. I stedet invitert han Egeland– og fikk ja.»
Rolness gir honnør til dette: «Ansikt til ansikt, er det langt verre å opprettholde ideologisk basert fiendebilder, skapt på avstand, bak skjerm og tastatur, bekreftet av sterke meningsfeller. Du kan til og med risikere å oppfatte nyanser og føle sympati. Møtene var heller ikke debatter. Ingen hadde behov for å slåss eller vinne.»
Nettopp. Vi har fortsatt et felles referanseverk i Norge. Muligheten til å snakke over skyttergravene er ikke tapt. Vi må bare behandle hverandre med respekt. Og nettopp dialog har vært Resetts ambisjon helt fra starten av. Men det betyr ikke at vi ikke kan ha meninger, men må tilpasse dem for i det hele tatt å slippe til. Vi er uenige i den politisk korrekte berøringsangst og står for det.
Vårt problem i Resett i så måte er at mange markante stemmer ikke tør eller av andre grunner ikke ønsker å stille opp verken til TV-intervju eller ved å skrive innlegg på Resett. John O. Egeland var en modig og prinsippfast sjeldenhet. Andre som også har tatt steget er professor Kristian Gundersen.
Men mange argumenterer dessverre som Rune Berglund Steen med at «De [Hans Rustad og undertegnede] utgjør ikke naturlige deler av et offentlig ordskifte, så mye som en trussel mot det.» Man vil definere hvem som kan tilhøre debatten og hvem som ikke kan.
Invitasjonen min til John O. Egeland som en skarp kritiker av Resett var ikke et engangstilfelle. Vi har ingen frykt for å møte noen debattanter. Jo mer taleføre og intelligente de er, desto bedre.
Jeg har også invitert Kjetil Rolness, men han har så langt til gode å si ja.
(Innlegget er også publisert på Dagbladet)