The Death of Stalin
Br./fr. drama/komedie
Med: Steve Buscemi, James Beagle Russell, Jason Isaacs, Jeffrey Tambor, Andrea Riseborough, Olga Kurylenko, Rupert Friend, Paddy Considine, Adrian McLoughlin, Paul Whitehouse
Regi: Armando Iannucci
Aldersgrense 15 år
Lengde: 1 time 46 min.
Karakter: 5/6
Kan ondskap være morsomt? Å lage en mørk satire om renkespillet i Stalins innerste krets, er i alle fall en artig idé . Den paranoide settingen i Moskva 1953 kobles kreativt med britisk sans for svart komikk.
Tidligere i år ble The Death of Stalin forbudt i Russland, og det er nok den beste PR’en filmen kunne fått. Helt siden Chaplin laget den geniale Diktatoren (1940) har Hitler vært gjenstand for latter, så da må det vel være på høy tid at kommunismens yppersteprest får gjennomgå! Når man tenker over det har det vært forsvinnende få filmer om tyrannen fra Georgia, som var klodens mektigste mann etter andre verdenskrig.
Vi skriver mars 1953. Joseph Stalin (McLoughlin) mottar en vinylplate fra en nylig innspilling av en konsert i Moskva med Mozarts klaverkonsert nr. 23, som diktatoren har beordret skal tas opp og overrekkes han personlig. Idet tonene siver ut av grammofonen finner han en lapp fra en kvinnelig pianist (Kurylenko), som gir uttrykk for et voldsomt sinne rettet mot Sovjets sterke mann. Når Stalin leser lappen får han slag og kollapser på stedet. Den første som trer inn i rommet er den beryktede sjefen for NKVD, Lavrentij Berija (Russell). Snart begynner han å legge sine lumske planer for å tilrøve seg makten i det gigantiske Sovjetunionen.
Fremstillingen av Sentralkomiteen, som er Stalins indre krets, er bitende satirisk. Her har vi spyttslikkere som Malenkov (Tambor), det temperamentsfulle brushodet Zjukov (Isaacs), samt den litt vel godtroende og hjernevaskede Molotov (Palin). Sønnen, Vassilij Stalin (Friend), er en nonchalant fyllebøtte, som også har arvet sin fars sans for konspirasjonsteorier. Han er den rake motsetningen til datteren, Svetlana Stalin (Riseborough), som både er forstandig og samvittighetsfull. Khrustsjov er imidlertid den modigste og mest ansvarsfulle og blir spilt av amerikanske Steve Buscemi, berømt fra gangsterfilmer som Reservoir Dogs (1992) og tv-serien Boardwalk Empire (2010-14). Også i rollen som Nikita Khrustsjov virker han som en kul wiseguy, men ettersom Stalins indre krets nærmest var en gjeng med banditter, så fungerer for så vidt det grepet greit.
eOne Films/
Gaumont
Som en midlertidig løsning blir den vage og forfengelige Malenkov generalsekretær i maktvakuumet som følger Stalins død. Med sin usikkerhet og mangel på autoritet er han ikke akkurat tilfreds i diktatorrollen. På tomannshånd må han også be ministre om å vise han mer respekt i offentlighet.
På flere plan får regissør Iannucci frem frykten og paranoiaen som lammer nasjonen under stalinismen. Mangelen på kompetente medisinske doktorer i Moskva i 1953 er skrikende, ettersom de fleste har blitt likvidert eller sendt til Gulag, nettopp som en følge av tyrannens forfølgelsesvanvidd. Leger må oppspores av politiet når de behøves som mest, nemlig for å redde livet til den slagrammede Stalin. Snakk om å lage ris til egen bak!
At vi får et visst innblikk i despotens fritidssysler før han rammes av slag øker autensiteten. Som at Stalins og hans entourage slapper av med amerikanske cowboyfilmer etter endt arbeidsdag, eller at de tar seg ut på private fester hvor de konkurrerer om å fortelle de beste anekdotene.
Skotske Armando Iannucci er ikke den mest visuelle regissøren, men det er såpass mye schwung og snert over dialog og skuespill at man ikke savner det nevneverdig. Iblant får man følelsen av å se på filmet teater, både kulisser og skuespillernes teatralske gester minner om det. Men faktisk er nettopp teaterassosiasjonene et treffende satirisk poeng, når man ser på hvilket kalkulert renkespill Stalins klakører drev på med for å øke sin innflytelse.