Bare 29 prosent av befolkningen mener at det er rimelig at leserne betaler for lokale nyheter viser en undersøkelse. 72 prosent av oss, som er på nettet og leser nyheter, bruker ikke digitalt innhold bak betalingsmur.
Tallene er kommet opp i diskusjonen rundt at NRK tar for stor plass i mediabildet på bekostning av avisene, og er en repetisjonsøvelse vi hører om og om igjen fra sutrekoppene i avishusene.
Redaktør Stavrum i Nettavisen er kritisk til at Mediatilsynet konkluderer med at NRK ikke lager nyheter på bekostning av avisene. Stavrum sier «det spiller ingen rolle for Nettavisen» fordi man der i gården har lave kostnader og har det meste av sitt stoff liggende åpent til fri bruk. Dog har Nettavisen en eier, som sitter med mange aviser i sin portefølje (Amedia-stiftelsen med 62 mediahus i Norge), så sånn sett er ikke Stavrums uttalelser og meninger å betrakte som direkte objektive.
Men Stavrum har et poeng i dette med kostnader. Hadde avisene droppet papirutgivelser og jobbet hardere med digitale løsninger (som Nettavisen har vært flinke til) ville norske aviser ha slitt langt mindre enn de nå påstår at de gjør. Avisene har vært for trege til å omstille seg og har ønsket å tyne papirutgivelser for penger så lenge som overhodet mulig. Når da digitaliseringen skjøt fart raskere enn avisene skjønte skrikes det blant annet opp om at NRK tar for stor plass.
Jeg har selv jobbet i mer enn ti år med digital publisering hos NRK og har sett hvor hardt det ble satset der i gården for å tilpasse seg og ligge i forkant av den digitale utviklingen. For 12 år siden het det i NRK at «nettet er navet», underforstått det er der tv, radio og skriftlig formidling av nyheter skal foregå. Hadde avishusene og mediaeierne tenkt i de baner for 12 år siden, eller enda bedre fra 1994 – da den første digitale annonsen kom på nett – ville de kanskje ha hatt mindre å sutre over i dag.
At avisene har gjort seg selv uinteressante underveis, med grenseløst mye kjendis-, sex- og slankestoff, samt endeløse rekker av artikler med trivialiteter og plattheter, ville det kanskje ha gått dem bedre.
Parallelt med at avisene har bygget sin egen troverdighet og popularitet ned har vi mennesker kunnet søke opp det vi selv vil lese i en utvidet digital verden. Ikke unaturlig har summen av alt dette bidratt til at færre leser og vil betale for saker avisene serverer.
Norske aviser nyter godt av pressestøtte på flere hundre millioner kroner årlig. Det er en utdatert ordning med direkte støtte fra 1969, som skulle sikre «Nr. 2-avisene» et liv, der en mediaaktør var stor. Det er politisk vilje til å fortsette ordningen, for hvilket politisk parti er villig til å fronte en sak om å kutte eller avvikle pressestøtten, noe som ville skape et ramaskrik i pressens egne rekker og ville føre til vedvarende «armageddon-artikler» om teamet og utskjelling av involverte politikere «på feil side».
I 2017 tildelte Medietilsynet 313 millioner kroner i produksjonstilskudd til 157 aviser. Nær 11 millioner kroner ble fordelt til tre nasjonale ukemedier, mens de 148 øvrige avisene mottar på 302 millioner kroner.
I direkte og indirekte pressestøtte mottar norske aviser dog rundt 2 milliarder kroner totalt. Det er den indirekte pressestøtten som er den største og viktigste, da ordningen sikrer alle utgivere av papiraviser fritak for merverdiavgift for omsetning av aviser trykket på papir.
Dersom aviser hadde betalt 25 prosent moms på sitt opplag ville dette i 2012 tilsvart en støtte på 1,7 milliarder kroner.
Når det snakkes om redusert pressestøtte eller endringer i ordningen skriker aviseiere, journalist- og redaktørforeninger opp og maner fram frykten for at «det frie ord skal forsvinne». Agendaen er selvfølgelig å beholde status quo, slik at man kan fortsette å hente inn penger fra skattebetalerne, som til syvende og sist betaler gildet. Pressestøtten har vært en sovepute og bør avvikles. Momsfritak på aviser like så. Elektroniske aviser får ikke samme momsfritak som tilsvarende trykket på papir.
Lager ikke avisene interessante og troverdige nok saker får de ikke abonnenter, løssalg og annonser stort nok til å holde virksomheten i gang. Da må de omstille eller legge ned, slik det er i andre bransjer der varene er uinteressante og eller ikke kvalitetsmessig «i god stand».
Norge er et velutviklet digitalt land, og vi har hatt rimelig god råd i mange år til å anskaffe privat PC, Mac, Ipad, Iphone osv osv. Facebook, Twitter, Instagram, Google og alt dette andre som pumper inn nyheter og inntrykk på oss fra time til time er kommet for å bli.
Bredbåndsutbygging har pågått i årevis, og dermed har folk i by og land kunnet ta del i «verden utenfor» i større og større grad. Da blir tilbudet av informasjon stort og vi kan velge det vi vil ha av nyheter, nisjestoff og annet vi selv vil følge med på uavhengig av hva den lokale redaktøren eller de store avisenes redaktører har av prioriteringer.
For egen del vil jeg si at denne valgfriheten er bra!
(Teksten er tidligere publisert på Facebook)