Jeg har lenge hatt et meget ambivalent forhold til velferdsstaten. Det har medført en følelse av ubehag hver gang Stoltenberg eller Støre har snakket om vår «vellykkede modell» som skaper et tillitssamfunn, som igjen gjør det mulig for alle mennesker å lykkes. Endog har flere europeiske politikere tatt til orde for at den amerikanske drømmen er død i USA, men lever videre i våre sosialdemokratiske samfunn. Vi er verdens rikeste, får vi høre til det kjedsommelige. Men hvordan stemmer disse påstandene med virkeligheten?
Jeg vil ikke konkludere i denne artikkelen, men kun peke på noen egne refleksjoner, samt gi noen referanser til en meget interessant bok av Nima Sanandaji: «Debunking Utopia – Exposing the Myth of Nordic Socialism»
Først vil jeg i kort stikkordsform beskrive mitt personlige syn, slik at mitt ståsted er noenlunde klart:
- Velferdsstaten er det eneste mulige politiske utgangspunkt i Norge. Samtlige partier på Stortinget står opp for en omfattende velferdsstat. I Norge finnes det ingen tradisjoner for liberalistisk politikk. Ikke siden Bolkesjø hvor FrP fjernet disse elementene.
- Jeg støtter enkelte deler av velferdsstatens idéer, særlig gratis skole for barn og at vi hjelper folk over «kneika» når de møter på problemer (som vi alle gjør i løpet av livet). Men de nordiske løsningene er altfor omfattende og for lite fokusert på hva den enkelte kan bidra med.
- Etter min mening er det mange problemer med velferdsstaten slik den er utformet. Det blir hele tiden skapt nye «rettigheter» uten balanserende «plikter». Dette undergraver velferdsstatens grunnidé (yte etter evne, få etter behov).
- Velferdsstaten er ikke bærekraftig fordi den er feil konstruert – jfr. eldrebølgen hvor Folketrygden ender som et gigantisk pyramidespill hvor vi låner penger av våre egne (ikke-eksisterende) barnebarn. Hvis Folketrygden hadde vært organisert ut fra bærekraft i utgangspunktet, så ville en «eldrebølge» ikke vært et så stort problem. Det eneste som holder det flytende i Norge er massive men midlertidige oljeinntekter.
- Velferdsstat er kun mulig i kombinasjon med nasjonalisme og borgerrettigheter. En velferdsstat kombinert med stor innvandring er dømt til å mislykkes.
- Det største problemet med velferdsstaten er ikke bortkastede penger, men bortkastet menneskelig potensiale.
Det siste punktet vil jeg komme tilbake til i en helt egen artikkel, så jeg vil ikke utbrodere så mye hva jeg mener her.
Nima Sanandaji (ja, han er broren til den mer kjente Tino Sanandaji) innrømmer at de nordiske landene har hatt stor suksess. Men hans hovedtese er at suksessen kom først, og velferdsstaten var et resultat av suksessen. Dette er å snu sosialistisk argumentasjon på hodet. Ap mener jo at den norske velferdsstaten ga oss et samfunn bygd på tillit. Nima sier tvert imot: tilliten eksisterte før velferdsstaten, og var en nødvendig forutsetning for at velferdsstaten ble en realitet. Og etterhvert fører velferdsstatens rettighetstankegang til en stadig uthuling av denne tilliten, som til slutt vil føre til velferdsstatens undergang (en prosess som allerede er i gang ifølge Nima).
Boken er i stor grad rettet mot det amerikanske marked, og er utgitt før siste presidentvalg. Han viser til Bernie Sanders, som stadig trekker frem den nordiske modellen som et eksempel til etterfølgelse for USA.
Nima avviser dette: de nordiske land var etnisk homogene, vi var sterkt preget av stor arbeidsmoral (den protestantiske etikk) – og bondesamfunnet skapte et naturlig vekstgrunnlag for tillit og samarbeid. (Hvis en bonde opplevde en dårlig høst, var det naturlig for nabobonden å hjelpe, siden neste gang kunne det være han som var i trøbbel). USA er derimot en svært splittet nasjon (politisk, religiøst, rasemessig) uten den homogene tradisjonen. Å innføre nordisk politikk vil ikke gjøre «USA til Norden». Tvert imot er det motsatte er i ferd med å skje: vi er i ferd med å ødelegge våre homogene, tillitsfulle nordiske samfunn, og vil etterhvert ende opp som et slags USA men uten ytringsfrihet og uten en bevæpnet befolkning.
Dessuten: hvorfor er det ingen i USA som trekker den greske velferdsstaten frem som lysende eksempel til etterfølgelse?
Nima er best når han argumenterer for at man må sammenligne «epler med epler», ikke «epler med appelsiner».
Som et eksempel: både nordmenn, svensker og dansker tjener godt på en rangering over gjennomsnittlig inntekt hvis man sammenligner med alle land i verden. Men, som Nima påpeker – dette kan ikke skyldes den nordiske modellen, siden nordiske utvandrere til USA tjener mer enn de nordiske som valgte å forbli i Norden.
Han sammenligner en rekke faktorer: helse, levealder, muligheter for kvinner etc. Uansett utgangspunkt får han det samme resultat. Etniske svensker har det langt bedre i USA enn i Sverige. Det samme gjelder dansker. Selv nordmenn – med sin oljerikdom – er gjennomsnittlig «better of over there». Og dette i rene tall – hvis man tar hensyn til levekostnader, skattenivå etc. blir forskjellene dramatiske. Det er altså bedre å være norsk, svensk eller dansk i USA enn i hjemlandet!
Nima er såvidt innom innvandring som en stor trussel mot velferdsstaten. Men det er viktig å understreke at tillitssamfunnets forvitring startet før innvandring var et stort problem. Det startet med at de «innfødte» nordiske etter en generasjon eller to oppdaget muligheter til å utnytte velferdsstaten til egen vinning, uten at plikten til å bidra fikk like stor vekt. Nok en gang viser en utopi sin iboende selvødeleggende kraft
Selv om boken er rettet mot USA-markedet er den svært lesverdig for oss som holder til her. All statistikk i boken er fra meget anerkjente kilder, det flommer over av Nobelprisvinnere og andre autoriteter. Boken er lettlest og lett forståelig, og ei heller en murstein som Pikettys «Kapitalen i det 20. århundre».
En kritisk bemerkning til slutt: når Nima hevder å sammenligne «epler med epler» burde han fullføre dette 100 %. Det virker dog ikke som at han tar hensyn til at en etterhvert nokså stor andel av befolkningen i de nordiske land er av ikke-nordisk etnisk bakgrunn. Han burde vært tydelig på dette. Når det er sagt, er dette bare noe som ville redusert forskjellene (mest i Sverige, minst i Norge) men det er en slurvefeil han burde ha unngått.