Det er blitt hevdet, også fra våre politiske ledere, at Norge for hundre år siden var et av verdens fattigste land. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sa i 2005.
– I 1905 var vi et av verdens fattigste land. I dag tilhører vi verdens rikeste elite.
Jens Stoltenberg sa det samme i sin nyttårstale i 2011. Noen mener til og med at Norge var et fattig land i 1969, før oljevelstanden veltet seg innover landet. Men det stemmer ikke helt.
At gjennomsnittsnordmannens levestandard har økt kraftig siden oljen ble funnet, er det ingen tvil om. Under størsteparten av vår historie levde stort sett alle i fattigdom og elendighet. Livet var kort og jævlig for folk flest. Visst levde folk i under kritikkverdige forhold, men det er ikke noe som var uvanlig i andre land. Norge var ikke alene om dette, men vi var blant de første landene som ble utviklet. Allerede før første verdenskrig hørte Norge med i en liten gruppe av land som hadde opplevd moderne økonomisk vekst.
Nå løfter det samme systemet millioner av mennesker verden over ut av den samme fattigdommen «alle» levde i før.
Norge påbegynte sin industrialisering tidlig, rundt år 1840, tidlig på 1900-tallet hadde landet allerede utviklet seg til et av verdens rikeste. Landet vårt hadde fordelen av uendelig tilgang til vannkraft, og var også rikt på naturresurser som malm og trær.
Ifølge SSB hadde vi faktisk hentet igjen mye Sveriges forsprang i tiden før andre verdenskrig. I løpet av det som er blitt karakterisert som de harde tretti-årene økte gjennomsnittsinntekten i Norge med 35 prosent, vesentlig raskere enn i andre vestlige land. Det var særlig skipsfarten som drev denne veksten.
Det er det sikkert mange som nekter å tro at Norge var et av verdens rike land også på 1950-tallet, siden de har besteforeldre som kan fortelle om rasjonering og harde arbeidsvilkår.
Men de begår den feilen at de glemmer at vårt land ble sterkt svekket under den tyske okkupasjonen. Norsk økonomi krympet med 10 prosent under krigen, i det nøytrale Sverige skjedde det motsatte.
Likevel var Norge et rikere land enn alle andre, bortsett fra 12 land, på denne tiden.
Det var kapitalismen i industriens tidsalder som la grunnlaget for fremveksten av den sterke vestlige middelklassen og velferdssamfunnet, i samtlige vestlige land, også i Norge. Hadde Norge i 1969 virkelig vært det u-landet noen forsøker å skape et innrykk av, så hadde antagelig ikke landets oljevelstand kommet befolkningen til gode.
Fattige land som oppdager store naturressurser har en tendens til å sementere sin fattigdom, og et allerede korrupt system blir mer korrupt. Land som allerede er rike, med solide institusjoner på plass, blir rikere av naturressursene. Den protestantiske nøysomheten i vår kultur spiller også inn. Der ligger noe av forklaringen på hvordan norsk oljevelstand har gitt generell velstandsvekst hos befolkningen, og hvorfor landet vårt ikke er en bananrepublikk.
Erling Marthinsen skrev en god kronikk forleden, som også berører noe av dette. Det var selvsagt ikke velferdsstaten og Arbeiderpartiet som gjorde Norge rikt. De sørget for å bedre levekårene for folk flest, og en del av det skal de ha honnør for. Men, man kan ikke vedta seg til velstand. Det er kun markedsøkonomien som kan skape nok til alle. Næringslivet bærer velferdsstaten. Den byrden blir stadig tyngre å bære.