Selvmordet har fulgt menneskeheten fra trolig de første tider, og er omhyggelig belyst av filosofien, psykologien, i litteraturen, i moderne legevitenskap og i dagligtale. Det har heftet ved menneskeheten og gitt opphav til grublerier, sorg og vilje til å hjelpe den lidende ut av mørket.
Jeg forstår selvmordet som en desperat, ytterst ensom handling. Det ultimate ugjenkallelige valg. Ofte er skam et sentralt element, og et av skammens vesen er tilbaketrekning. Ingen søker veiledning hos sine nærmeste når de står i det avgjørende øyeblikk. Det er ensomt og innestengt.
Fra politisk hold snakkes det om en nullvisjon hva angår utførte selvmord. Jeg har stor respekt for store visjoner basert på realisme, mindre så når de er basert på illusjoner. For hvordan kan noen tro og forvente at selvmord som eksistensielt fenomen kan hindres totalt?
Oppriktige, mer eller mindre dyktige mennesker gjør som regel så godt de kan i møte med den selvmordstruede. Denne problematikken er også ofte vevd inn i andre sykdomstilstander, hvor varigheten kan strekke seg over år, ja tiår, hvor en grunntone kan være – «Jeg orker ikke leve». Selvmordet kan være impulsivt, eller planlagt til minste detalj. Det kan være voldsomt, eller nesten udramatisk ved at man slutter, villet, å ta livsviktige medisiner med det formål å avslutte sitt liv.
De fleste vil erkjenne at dette er svært kompliserte problemstillinger det er umulig å generalisere utfra, til det er de individuelle faktorene for mange og dels skjult for helsepersonell og pårørende. Forskningen spriker hva angår effekten ved bruk av tvang ved selvmordsfare. Selv tror jeg tvang er effektivt, der rus og livskriser, gjerne i kombinasjon utgjør drivkraften.
Ved den akutte, alvorlige selvmordsfare i psykiatrisk institusjon benyttes en gradert oppfølging som er hjemlet i «Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern». Det er følgelig ikke opp til den enkelte pleier eller lege å vurdere tiltak, men ut fra et kvalitetssikret system med klare prosedyrer.
Der den forventede risiko er høyest, er pasienten aldri alene, ikke engang som snarest på toalettet. Derfra trappes det etterhvert gradvis ned, hvor intervallobservasjon, I.V.O, varierende fra tilsyn hvert femte minutt til to ganger i timen, gradert etter opplevd alvorlighet, innføres med bakgrunn i pasientens uttalelser, øvrige fremtoning og behandlende leges samlede informasjon og vurderinger.
Man kan forstå at en kontinuerlig observasjon, (K.O), er svært ubehagelig for pasienten. Ikke ett sekund uten en «fremmeds» øyne på seg. Ikke ett sekund privatliv. Det er også her tvangsbruk kan bli aktuelt, om pasienten motsetter seg det som ansees å være livreddende helsehjelp. Denne tvangsbruken kan i sin tur overprøves av Kontrollkommisjonen etter eventuell klage fra pasienten selv eller dennes pårørende.
Dette, (K.O), er i virkeligheten den eneste måten man med stor grad av sikkerhet kan forhindre at et menneske kan ta sitt liv. Det er også en tilnærming som totalt umyndiggjør pasienten, og et klart signal om mistillit i forhold til at pasienten ønsker å leve. Dette «grepet» kan derfor ikke nyttiggjøres over svært lang tid.
En gradvis tilnærming mot ansvarliggjøring i økende grad finner følgelig sted, i henhold til aktuelle observasjoner. Den menneskelige vurdering som langt fra er fullkomment nøyaktig tas i bruk av mangel på noe bedre, og denne faktoren spiller mellom behandlingspersonalet og pasienten, og bidrar til eventuelle lettelser i overvåkningen og økt autonomi for pasienten. Disse overgangene representerer en fare for både impulsive og planlagte selvmord.
I den grad det gir mening å snakke om «psykiatrien» som et hele, registrerer jeg at medieoppmerksomheten rundt selvmord i «psykiatrien» handler om det åpenbare – selvmord er tragisk – men like meget at «psykiatrien», ved at ansatt og involvert personale blir mistenkeliggjort for alt fra dårlige holdninger til slett udugelighet når tragedien rammer.
Hvordan kunne det skje når pasienten var innlagt?
Ved den fysiske utformingen av lokalitetene er det lagt vekt på å redusere mulighetene for å skade seg selv. Det betyr ikke at det ikke er mulig, snarere at det er fjernet åpenbare faktorer som erfaringsmessig er risikable. En annen faktor som gjør arbeidet vanskeligere ligger i lovverket, hvor frivillighet og pasientens vilje tillegges svært stor vekt. Spørsmålet da blir hvorvidt et menneske som i øyeblikket er fiksert på å ta sitt liv er samtykkekompetent, eller om vedkommende står i akutt fare for å ta sitt eget liv. Vurderinger gjøres altså på et til enhver tid svakt faktagrunnlag.
Det er videre i lovverket hjemlet en høy terskel for ransaking av pasienter ved innkomst, ved at det kreves særskilt mistanke begrunnet i et eget vedtak, paradoksalt nok for å verne om pasientens integritet. Man kan spørre seg hvilket hensyn som har prioritet.
Jeg skulle ønske sentrale myndigheter ved helseministeren og ledelsen ved helseforetakene tydelig kommuniserte disse kliniske realitetene til offentligheten, samtidig som at medienes heksejakt på de «skyldige», stiller mer relevante spørsmål snarere enn aktivistiske og sensasjonsmotiverte spørsmål.
Der det begås rene prosedyrefeil bør naturligvis dette påpekes og sanksjoneres, men det mer eller mindre bevisste valget om å tre ut av livet er det oftest lite utenforstående kan klandres for. Potensialet og viljen til forbedring på den annen side er udiskutabelt en evig prosess som vanskelig kan overdrives.
At noen tar til orde for en politisk «nullvisjon» hva angår selvmord kan vanskelig tolkes annerledes enn at de lever i drømmenes verden. Slik jeg ser det er det viktig at umuligheten ved dette forslaget kommuniseres fra sykehusene, slik at publikums forventninger over tid kan justeres mot en større grad av realisme, og sympati med den delen av helsevesenet som tar det risikotunge ansvaret ved å forsøke å hjelpe disse svært lidende pasientene tilbake til troen på at livet er verd å leve.