Det er ingen hemmelighet at ressurssvake foreldre med innvandrerbakgrunn føder mange barn uten å tenke på konsekvenser og dermed utsetter disse for fattigdom. Det ser vi med fattigdomsutviklingen i de ulike minoritetene med store barneflokker og spesielt de fra Somalia, Syria og Afghanistan. Tatt i betraktning av at disse også er overrepresenterte i arbeidsledigheten, kan vi i det minste revurdere velferdsstaten. Den tåler så umåtelig mye mindre nå som vi har økt fattigdom og mindre arbeidsdeltagelse.
Christian Tybring-Gjedde mener at fattige familier bør stilles flere krav til som blant annet om hvor mange barn de skal ha og hvor de skal bosette seg. Dette er så langt i år noe av det mest fornuftige som har blitt sagt av en politiker og bør vurderes som reelle forslag for en bedre integrering.
Tall fra SSB viser at barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i familier med barnefattigdom 37,8 % mot majoritetsbefolkningens 5.5%. Dette skyldes ikke bare at foreldrene ikke tjener nok, men at de sender ut mange hundre millioner mens de selv øker antall barn på statens regning.
Men mye hadde skjedd dersom disse familiene hadde fått begrensning i antall barn. Det er billigere med færre barn når man først har dårlig økonomi, og fattigdommen blir betraktelig redusert dersom familiene ikke bare flytter til dyre byer som i Oslo, men holder seg til de billigere stedene. Mange flytter fra billige byer som Notodden, Skien og Bø for å bo med sine egne i for eksempel innvandringstette steder som Grønland, Tøyen og Stovner.
Like barn leker best, men de holder også hverandre tilbake i utvikling. Disse bydelene er allerede overbelastet, og barna er de som lider mest for å ikke snakke om mødrene som må lide under depresjon og tunge liv.
Fra enhver etter evne, til enhver etter behov
Når Tybring-Gjedde foreslår mer kontroll på hvor folk bosetter seg, sier han i realiteten at man skal bosette seg etter lommeboka. Flere utfordringer med parallellsamfunn og kontroll av andre i miljøet hadde også blitt færre dersom innvandrere hadde spredt seg og ikke bare laget småsamfunn utenfor storsamfunnet. Patriarkalske kulturer har en tendens til å flokke seg sammen og viske ut individualisme. Frie tenkere blir redusert til ufornuftige opprørere uten moralsk fordypning.
Det å spre seg ut i befolkningen vil derfor øke viljen til å slippe barna fri, smelte inn i storsamfunnet og legge bort ukultur. Å kontrollere hva andre bruker penger på er i teorien ikke lett, men om det er de mange hundre millionene innvandrerfamilier sender ut, kan jeg tenke meg at det bør bli begrensninger og krav om å forsørge seg med egne midler før man for eksempel sender ut til storfamilien i hjemlandet.
Å ta ansvar for egne barn innebærer også det å begrense antall barn og ta forsørgerbyrden på alvor. Tybring-Gjedde sier jo ikke at alle med dårlig økonomi skal steriliseres, men en «alenemor» med åtte unger som også stadig føder flere barn vel vitende om at hun ikke har kapital eller arbeidsevne, trenger ikke økonomisk hjelp, men prevensjon.
Disse familiene med mange barn har mindre til hver av barna, og det er alltid en fordel å kunne forsørge de barna man har satt til verden. I realiteten kaster Tybring-Gjedde et lys over et sammensatt og komplekst tema flere bør vurdere som viktig forutsetning for arbeidet med integreringen.