Det første man bør tenke på når man mener at noen har ytret seg krenkende om noe, er på hvem man ønsker skal sette tonen for hva som er akseptabelt eller ikke.
Er det deg selv?
Hvis du svarer ja på det spørsmålet, hvor aktiv er du selv i å la deg bli krenket? Den som insisterer på å klatre opp stigen for å titte inn i naboens soverom for deretter å føle seg krenket av hva han så der, kan umulig påberope seg retten til å være krenket.
I Straffeloven § 390 a, beskrives det ved at den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred. Å «krenke en annens fred» vil si å ramme sinnets integritet. Bestemmelsen rammer kun psykiske integritetskrenkelser. Straffen er bot eller fengsel i inntil to år.
Det vil med andre ord si at det må være en annen som krenker deg, ikke noe du aktivt oppsøker selv.
La oss ta eksempelet med Liv Signe Navarsete og SMS meldingen hun fikk. Hun opplevde den som krenkende. Da hadde hun to valg. Hun kunne fortelle om dette offentlig og dermed sette igang en gedigen brudulje, noe hun valgte å gjøre.
Men hun kunne også ha valgt å ikke gå ut offentlig med sin reaksjon, og heller tenkt at dette var en krenkende melding som hun slett ikke likte, men så latt det hele ligge. Men hun velger altså å ta dette opp offentlig igjen to år etter at hun fikk denne tekstmeldingen. Hva sier det om Navarsete?
Det å si at du føler deg krenket av noe, som om det gir deg en rett til respekt, mening og forståelse, når alt du egentlig gjør bare er å sutre, gir deg ikke noe inntrykk av å være en person med integritet og velutviklet retorikk.
Det er ikke skrevet noe sted at du nødvendigvis må gå ut og fortelle hele verden om hvor krenket du ble av noe. Vi opplever alle å føle oss krenket av forskjellige hendelser eller uttalelser som vi erfarer i dagliglivet, men det er ikke alltid nødvendig å rope ut til hele verden om det.
Det kan virke som om denne krenkelsesloven har blitt misforstått eller også misbrukt i dagens samfunn. Utviklingen er skremmende, da det hele fort ender opp med et angrep på ytringsfriheten istedet for personvern.
Hvis du blir krenket av noe og det føles naturlig for deg å ta loven i bruk for å forhindre at dette blir ytret, tenk da over dette:
Hvis jeg blir følelsesmessig opprørt over andres ytringer, vil det gi meg en rett til å forhindre dem fra å ytre deres tanker og meninger?
Svarer du ja på det spørsmålet, er du ikke ytringsfrihetens beste venn og jeg føler meg krenket av svaret ditt.
Og hva så?