Illustrasjonsbilde. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
annonse

Gir du én fisk til en mann, har han mat for en dag. Lærer du han å fiske, har han mat for hele livet. Slik lyder et fornuftig ordtak.

Man må gi riktige insentiver. Fattige familier bør ikke ha mange barn. Dermed bør vi gjøre som Danmark og andre land. Man får trygd for de tre første barna, men ikke for nummer fire og deretter. Da kan man heller øke trygden for de to første barna.

Å få mange barn hindrer integreringen. Kvinnene holder seg hjemme. Hvert enkelt barn fra land som Somalia, Syria, Eritrea og Afghanistan bør heller få bedre oppfølging fra sine foreldre.

annonse

I mange familier med innvandrerbakgrunn er barna en inntektskilde. Barna og deres behov blir ikke tatt hensyn til som en norsk barnefamilie tar hensyn til sine barn. Slikt kommer til syne i forhold til ferie, fysisk aktivitet og felles aktivitet på skolen. Mat, klær og senere en mobiltelefon betraktes som tilstrekkelig for barnet. Barnetrygden brukes til å sende penger til hjemlandet. Noen ganger til de som trenger det, andre ganger til store og prangende hus for seg og sin familie.

Det som er viktig er at familiene lærer språket, kommer seg i jobb og tilpasser seg levevilkårene her. De må integrere seg mentalt. Det er stor forskjell mellom norsk oppdragelse og den familier med innvandrerbakgrunn fra Afrika og Asia får. Mange nordmenn forstår ikke hvor stor forskjellen faktisk kan være.

For å unngå at statens penger som er ment for barna blir sendt til utlandet, må man heller bruke det kollektivt. Gratis barnehage, et varmt måltid og gratis aktiviteter etter skolen.

Og det viktigste av alt er arbeid. Min egen erfaring er at det er lett å skaffe seg arbeid i Norge hvis man vil. Men da må man ville det, og det må ikke være mer lønnsomt å være hjemme og passe barn. Noen tror pengene vokser ut av veggen, men de gjør ikke det. Noen må skape verdier.

Den rødgrønne regjeringens «integreringspolitikk» med ubegrenset sosialhjelp, barnetrygd og andre stønader til de familiene som etter fem år i Norge fortsatt har ikke lærte seg språk eller har seg kommet på jobb, må avvikles. Å sy puter under armene på nyankomne virker ikke bra for integreringen. Her må de blågrønne ta grep.

SV og andre politiske partier må begynne å se på folk fra Afrika og Asia som normale menneske med fornuft, med læringsevne og tilpassingsevne. Vi må sette krav til dem som kommer, ogg gi dem ansvaret for sitt liv og antall barn og sin økonomi. «De har åtte barn og kona sitter hjemme, det er deres kultur, noe vi må akseptere,» virker man å si. Men det er feil, ja det er nesten rasistisk.

annonse
annonse

Vi må lære dem å fiske.

Men venstresiden har ikke fattet dette poenget, eller kanskje det nettopp er det de har. For folk som ikke kan fiske, blir avhengige av hjelp. Og for å få den hjelpen, må de stemme på «de gode». For eksempel på SV-leder Audun Lysbakken. Med ham i regjering blir det mye fisk å dele ut, men få fiskere. Det går en stund, og så er det tomt.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon