FrPs innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

FrPs innvandringspolitiske talsmann, Jon Helgheim, mener at Norge bør ta imot minst mulig flyktninger og heller frigjøre midlene til hjelp i nærområdene. Dette ville blant annet hjulpet de store flyktningleirene enn å hjelpe en liten privilegert gruppe som klarer å ta seg til et vestlig land. Mange flere ville fått tak i legehjelp, mat og flere ressurser.

Verdens største flyktningleir huser i dag 277.000 flyktninger. De som bor der står overfor en sultkatastrofe og underernæring og er sterk avhengig av humanitær hjelp. «Hvis målet er å hjelpe flest mulig, bør vi ta imot null flyktninger,» sier Helgheim.

Han har rett i akkurat det, men det å nulle ut flyktningkvoten, er nær sagt umulig. Og er det egentlig det vi ønsker? Vi kan risikere å holde reelle mennesker med reelle behov utenfor trygghetssonen.

Det må strammes inn. Men det jeg likevel savner i disse uttalelsene, er konkretisering av hvem som i dag kan – og bør – være unntaket. Her snakker vi om forfulgte mennesker i nød versus økonomiske migranter. I den første gruppen finner du frafalne muslimer, kristne, kvinner som har vært utsatt for eksempel voldtekt og krigsforbrytelser.

Noen har myndighetene etter seg for å ha vært politiske aktive i å fremme menneskerettigheter, frihet, frigjøring og liberalisme fra religiøse og andre autoritære åk. Noen er forsøkt rekruttert til islamistiske grupper og forfulgt på grunn av islamkritikk. Å stenge ute slike flyktninger vil føre til at makten over det frie ord og individualisme dør.

På den andre siden er det forståelig at FrP ønsker en ytterligere innstramning. Det tror jeg også er på høy tid, tatt i betraktning at Norge hittil har vært generøse med oppholdstillatelser til migranter uten beskyttelsesbehov.

Migranter fra Djibouti er et godt eksempel. Landet både er velfungerende og fredelig. Mennesker derfra har likevel fått opphold i Norge som somaliske flyktninger. Dette er grov svindel som ikke bare har kostet oss en god del penger, men også tatt plassen til reelle flyktninger. Imidlertid er det ofte umulig å fremskaffe identiteten til flyktninger fra Somalia, og det muliggjør slikt juks.

For de av oss som er reelle opposisjonelle til den tilstanden som råder i våre eller våre familiers opprinnelsesland, er det veldig vanskelig å stille seg bak forslag om nullinntak av flyktninger. Men så er dilemmaet at norske og andre vestlige utlendingsforvaltninger er håpløst ute av stand til å skille virkelige behov fra de fiktive. Altfor mange av de som kommer forteller oppdiktede historien som skal sørge for at de får opphold. Det ødelegger for de som faktisk har et legitimt behov.

Jeg forstår altså hva du sier, Jon Helgheim. Vi hjelper flere mennesker i nød på den måten du beskriver. Men samtidig ville aldri jeg fått vokse opp og blomstre i Norge om det ikke var for at en liten mulighet fantes for å komme hit. Og det gjør meg nesten skjelven å tenke på.

Reklame

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]