Marcus Tullius Cicero (106 – 43 f. Kr.). Foto: Wikipedia Commons. Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=52217

Et drap i året 80 f. Kr.

I år 80 f. Kr. ble Sextus Roscius, en velstående romersk landeier i Ameria [1], myrdet på vei hjem fra en sammenkomst. Hans egen sønn Sextus Roscius dy. ble anklaget for mordet. Sextus Roscius dy. hevdet sin uskyld.

Allerede før rettsaken mot Roscius dy. hadde Staten, ved diktator Luis Cornelius Sylla [2], inndratt eiendommen, og solgt den videre for en liten sum til Cornelius Chrysogonus [3]. Han hadde nå en klar interesse av å få Roscius dy. dømt skyldig – og henrettet.

Den romerske advokaten Marcus Tullius Cicero [4] ble tildelt oppdraget som forsvarer for Roscius dy. Cicero var bare 26 år gammel, og fikk sannsynligvis det krevende oppdraget fordi eldre advokater ikke våget å ta i saken, fordi den var sterkt politisert.

Rettsaken i kortfattet sammendrag

I forsvartalen [5] for for Roscius dy., formulert ut i forsvarsskriftet Pro Roscius Amerino [6], poengterte Cicero at saken var basert på grunnløse anklager, og at det ikke forelå bevis. Han anførte at klienten ikke hadde motiv for å drepe sin egen far.

Cicero anklaget to andre menn som var tilstede under rettsaken – Roscius Magnus og Roscius Capito – for å ha beordret drapet. Begge hadde ligget i strid med Sextus Roscius dy. om noen landområder. Han påviste at de hadde forbindelser til Cornelius Chrysogonus, som hadde fått kjøpe eiendommen av Lucius Sylla/Staten.

Cicero anklaget Cornelius Chrysogonus, Roscius Magnus og Roscius Capito for korrupsjon, og formulerte en indisiekjede mot dem. Han hevdet de hadde fått Sextus Roscius de. drept, og via intriger anklaget Sextus Roscius dy. for drapet. Som belønning for sin «lojalitet» mot Chrysogonus, skulle Roscius Magnus og Roscius Capito senere få kjøpe landområder av Chrysogonus for et lite beløp – langt under markedsverdi.

I forsvartalen brukte Cicero uttrykket «Cui Bono?»  – Hvem tjener på det? – for å identifisere de reelle gjerningsmennene. Han lyktes å frikjenne Sextus Roscius dy. for anklagene.

Lucius Sylla trakk støtten til Cornelius Chrysogonus, som døde samme år, 80 f. Kr. Det er noe uklart hvordan han døde, men det må kunne regnes som sannsynlig at det skjedde som en følge av dommen i rettsaken.

Spørsmålets opphavsmann?

Cicero var imidlertid ikke den første som hadde spurt Cui bono i en rettsak. Han skrev at den romerske konsulen Lucius Cassius Longinus Ravilla, «en ærlig og vis dommer», flere ganger hadde stilt dette spørsmålet

Et vesentlig spørsmål i senere kriminalsaker

Fra denne saken i romersk rett, har spørsmålet «Cui Bono?» senere blitt stilt i mange saker hvor den anklagede ikke har gode motiv for å ha utført gjerningen, hvor det ikke er fremlagt substansielle bevis, og hvor det kan tenkes at det er andre som har mye å tjene på en hendelse.

De som har gevinst av forbrytelsen, er ikke alltid de som i starten synes å være mest åpenbare. De egentlige gjerningspersonene kan ha lykkes i å avlede oppmerksomheten mot en syndebukk [7].

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]