En smilende Radovan Karadzic ankom mandag Den internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag, i håp om å vinne fram med sin anke, meldte NRK. Hans oppførsel tydet ikke på at han har hatt det altfor vanskelig i fengselet.
Radovan Karadzic ble dømt for å ha vært sentral i utarbeidelsen av det ideologiske grunnlaget for den systematiske, etniske rensingen som foregikk i stor skala i Bosnia på 90-tallet, da landet var preget av borgerkrig. Karadzic ble funnet skyldig på ti punkter, blant dem massakren i Srebrenica, der 8 000 ungdommer og menn ble likvidert.
Karadzic har neppe noen som helst muligheter for å vinne frem. Han var president for de serbiske bosnierne da den verste massakren i europeisk etterkrigstid fant sted, utført av soldater ledet av general Mladic, som er dømt for krigsforbrytelser og folkemord. Karadzic var som president generalens overordnede. At han ikke skulle ha hatt kunnskap om og godkjent massakren virker helt usannsynlig, spesielt fordi den ble så systematisk gjennomført.
Massakren i Srebrenica startet 10.-11. juli 1995. FN hadde erklært Srebrenica som en FN-sikker sone. Der skulle sivilbefolkningen søke trygghet. Det var det mange muslimer som gjorde. I dag er alle menn som søkte tilflukt under beskyttelse av FN i den FN-sikre sonen døde. For da de serbiske styrkene rykket inn i byen, var det bare en håndfull nederlandske soldater til å forsvare den. Etter å ha mislykkes i forsøk på å få hjelp fra NATO-fly, ga de opp, og slapp serberne inn i byen.
Først møtte Mladic selv opp i byen og delte ut godterier til ungene. Deretter ble alle kvinner og småbarn fraktet i busser til en FN-leir i nærheten. De voksne og eldre guttene ble samlet sammen i ulike bygninger. Dagen etter ble bygningene satt i brann, og de som forsøkte å ta seg ut ble skutt. Andre muslimske fanger ble brakt til elven, skutt i hodet bakfra og dyttet ut i elven. Metodene var helt identiske med de metodene nazistene brukte mot jøder før gasskamrene var på plass.
Alt foregikk planmessig og systematisk. Og det er nettopp problemet for Karadzic. Noen har forsøkt å forklare og unnskylde massakren i Srebrenica med at det var en spontan aksjon utført av rasende soldater som hadde blitt opprørt av gjentatte terrorangrep mot sivile i de serbiske områdene rundt Srebrenica. At slike hendelser fant sted, er godt dokumentert, også av domstolen.
Men hadde det vært en årsak til en massakre av 8 000 mennesker, kunne massakren umulig ha blitt gjennomført med den planmessigheten som den ble.
Vitner har fortalt at general Mladic selv var tilstede og overvar en henrettelse av muslimer ved elven. Karadzic var han nærmeste overordnede som president, og de to hadde i flere år et godt forhold og møttes ofte. At Karadzic, som landets president, ikke visste eller ikke var med i planleggingen, er derfor nærmest utenkelig.