Mennesker bukker for statuen av Kim Il-sung i Pyongyang. Foto: AP Photo/David Guttenfelde

«Det mest absurde regimet i nyere tid», skriver Helge Lurås. Det er bare forbokstavene. Resetts journalist besøkte det absurde landet etter Kim Il-sungs død i 1996, sammen med flere representanter fra det norske stortinget. Det var fortsatt landesorg etter «den store leders» død to år tidligere. Under det to dager lange besøket ble vi vist flere gedigne marmorpalasser og statuer av Kim Il-sung, som vi måtte bukke for.

Det var enda ikke satt opp statuer av hans sønn, Kim Jong-il. Men hele befolkningen bar jakkemerker med bilder av de to. Inkludert en prest vi fikk snakke med i en av landets to kirker. Nok bygget som propaganda for å få det til å se ut som om regimet respekterte kristendommen.

Også lederen for opposisjonspartiet «Det koreanske bondepartiet» bar jakkemerket. Jeg spurte ham om forskjellen mellom hans parti og det ledende kommunistpartiet. De hadde samme program, forklarte han. Ved valgene fikk Bondepartiet tildelt en håndfull seter i nasjonalforsamlingen, som for øvrig inneholdt en gedigen statue av Kim Il-sung. Den kom sammen et par uker i året, ble vi fortalt. Det var ikke noe problem, siden de hadde nedsatt en fast komite på en håndfull medlemmer, som tok seg av arbeidet resten av året. Så her var alt under kontroll.

«Still pent på to rekker», sa guiden vår. Høflig fulgt vi ordren. En dør åpnet seg foran oss. Patriotisk musikk slo imot oss. I enden av rommet stod en voksdukke i normal størrelse, selvsagt av Kim Il-sung, plassert på en frodig blomstereng et sted i de koreanske skogene. Ydmykt og ærbødig måtte vi nærme oss voksdukken av den døde diktatoren. På noen meters avstand stanset vi, og bukket respektfullt mot diktatoren. På dette stedet hendte det at koreanere kom for å snakke med statuen, som ga dem gode råd, ble vi fortalt.

Vi befant oss i «International Friendship Exibition” i Hyangsan, ca. 16 mil fra den nordkoreanske hovedstaden. På veien hit passerte vi to eller tre biler. Biltettheten var ikke akkurat noe problem i det fattige landet. Det var brede firefeltsveier, sågar med pent kledde kvinnelige politikonstabler som dirigerte bilene. De hadde ikke mye å gjøre. Biler til andre enn partitoppene og en norsk delegasjon fantes knapt. Det var mangel på bensin.  Jeg så sjåføren i den bilen jeg ble kjørt med fylle bensin i tanken fra en rusten tønne han hadde plassert i bakrommet på bilen.

Tilbake til fredssenteret: Det inneholdt alle de gavene Kim Il Sung hadde mottatt fra verdens ledere og politiske partier, i alt 100 000 gaver fra 169 land, som skulle vise diktatorens internasjonale popularitet. Blant gavene var en utstoppet polarrev fra formannen i Troms NKP og et vikingskip fra Sosialistisk Venstreparti.

Dette var fjerde gangen vi bukket for statuer av «den store lederen». Første gang var ved ankomst. I flyet fra Beijing oppdaget jeg mengdevis med blomsterbuketter og kranser plassert i hattehyllene. Senere forstod jeg hvorfor. Etter å ha landet og blitt tatt imot av våre guider og oppassere, ble vi kjørt til sentrum av Pyongyang, til landets største, ca. 15 meter høye, skulptur av Kim Il-sung. Vi ble overlevert en stor blomsterkrans, som vi senere fikk regning for. Kjell Magne Bondevik fra KrF fikk «æren» av å gå frem til statuen og legge den ned, mens vi andre måtte bukke anstendig.

Og vi besøkte marmorpalasset hvor Kim Il-sung var gravlagt. Vi skulle gjøre ære på den avdøde massemorderen og diktatoren ved å bukke til hans balsamerte lik. Også nå måtte vi marsjere, fire på hver rekke, inn i en stor hall, og bukke til en statue. Jeg bukket dypere enn Kjell Magne Bondevik, siden jeg stod ved siden av nasjonalforsamlingens visepresident og ikke turte bukke dårligere enn han. Jeg ønsket ikke å bli arrestert og hjemsendt. Det har Bondevik mobbet meg for i flere år.

Vi ble bedt om å snu oss til høyre og marsjere bak hverandre ut i en gang, opp en marmortrapp og inn i rommet hvor liket lå. Etter flere bukk, både foran, på siden og bak liket, gikk vi ned en annen trapp til etasjen under. De gamle vikingene ble gravlagt sammen med sine våpen og andre eiendeler. Det samme var Kim Il-sung. I etasjen under liket var det plassert en Mercedes og en togvogn, hans private bil, og vognen han etter sigende skulle ha benyttet under «den store reisen» helt til Leningrad.

Vi fikk se «Barnas palass», hvor småbarn lærte å marsjere i takt, svømme i takt og danse i takt. Imponerende, men barn trenger kanskje litt lek og mindre disiplin. En dans med småunger utkledd i ulike militære klær, noen fra hæren, noen fra marinen, noen fra flyvåpenet, som marsjerte rundt på senen med et stort flagg og sang patriotiske sanger mot USA, gjorde inntrykk på den norske delegasjonen. Også sosialistene reagerte sterkt negativt mot innslaget.

Min konklusjon etter besøket: Nord Korea var den gangen, og er det trolig fremdeles, et land der befolkningen lever på sultegrensen, (selv vår guide var unormalt slank, og jeg ble matforgiftet av den merkelige sjømaten vi fikk), et land med ledere som bygget opp en personkultus av religiøs dimensjon. Et land ødelagt økonomisk av blandingen mellom streng proteksjonisme og sosialisme, og styrkt av personer utelukkende opptatt av å bli dyrket.

 

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.