Death Wish – Hevner i hettegenser

Hevner i hettegenser

Death Wish er en severdig actionfilm, som holder det den lover. Men Bruce Willis i hovedrollen er filmens svakeste ledd – og timingen er nok litt uheldig.

Death Wish (1974) med en barsk Charles Bronson (1921-2003) i hovedrollen spilte inn syv ganger budsjettet sitt. Så populær var Bronson som triggerhappy vigilante at det kom hele fire oppfølgere. Death Wish V: Face of Death (1994) var imidlertid så elendig at den nesten kan regnes som tortur å se gjennom.

Handling i originalen er fra et New York herjet av kriminalitet og narkotika. Det var også en gjenspeiling av realitetene i USAs største by på den tiden. I dag er the boroughs i NYC mer siviliserte, mens kriminalstatistikken i Chicago er langt mer bekymringsverdig. Derfor føles det også riktig å flytte handlingen dit.

I remaken er Paul Kersey (Willis) lege og kirurg (og ikke arkitekt), og dessuten bosatt i et fint middelklassestrøk, med sin pene hustru Lucy (Shue) og deres oppegående tenåringsdatter, Jordan (Morrone).

En dag bryter maskerte banditter seg inn i leiligheten deres og vender Paul Kerseys liv fullstendig på hodet. I tumultene som oppstår blir kona drept og dattera havner på sykehus. Etterpå er Kersey besatt av å finne gjerningsmennene, men politiet er ikke videre behjelpelige. En ettermiddag blir også Kersey selv offer for blind vold av et par thugs. Snart anskaffer han seg skytevåpen og starter sin vigilante-virksomhet i Chicagos underverden.

Death Wish er ikke fullt så dårlig som sitt rykte. Her er flere spennende actionscener. Bruce Willis viser såre følelser, og gråter endatil noen skvetter, men han mangler sjarm og i store deler av filmen sleper han rundt som en uinteressert zombie. Da er evigunge Elisabeth Shue, som spiller Kerseys kone, en betraktelig bedre skuespiller. Det samme gjelder for Vincent d’Onofrio, i rollen som Paul Kerseys bror

Eli Roth er kanskje  Hollywoods mest reaksjonære regissør. Tidligere har han gjort seg bemerket med spekulative filmer som Hostel (2005) og Green Inferno (2013). Sistnevnte var en patetisk skrekkfilm om miljøvernaktivister som ble fanget av kannibaler i Sør-Amerika.

Med Death Wish virker det som om Roth har en politisk agenda; et forsvar for NRA og amerikanernes rett til å bære skytevåpen. At dette virker provoserende på mange er forståelig i en tid hvor skolemassakrer preger nyhetsbildet. Ferskt i minnet er også fjorårets skyting i Las Vegas, som er den største massakren i USAs historie utført av ett individ. Filmens lettkledde silikonblondine som selger skytevåpen til Paul Kersey som om det var leketøy, er sannsynligvis humoristisk ment, men kanskje litt vel usmakelig for noen seere.

Når Kersey utfører tortur mot sine kriminelle ofre eller blåser huet av en innbruddstyv på nært hold, er det utvilsomt spekulativ vold, men det bidrar også til å forklare hvor besatt av hevn karakteren er. I plottet er det tilfeldigheter som man ikke kjøper så lett. Eksempelvis at Kersey får den ene innbruddstyven som pasient på akutten. Mens i en annen scene ramler en bowlingkule ned fra en hylle, og treffer beleilig nok skurken i hodet. Den slags blir for dumt.