Uansett politisk farge, er det noe magisk med å møte mange engasjerte mennesker, som står på for det de tror på, hver eneste dag. Dem er det mange av på et landsmøte i et riksdekkende norsk parti, uansett ideologisk ståsted. Her foregår mange viktige diskusjoner, og det tas avgjørelser som kan påvirke din hverdag.
Det er liten tvil om at Fremskrittspartiet har utviklet seg, og at de har klart å være dynamiske. Partiet sitter tross alt i regjering, for sin andre fireårsperiode. Det er en bragd for et parti som først var utelukket som samarbeidspartner for de andre partiene, for så å møte spådommer om fullstendig desimering av partiets velgermasse, etter inntreden i regjering. Således har partileder Siv Jensen rett i at spådommene om Fremskrittspartiet er blitt gjort til skamme.
Riktignok er det mange gjentagelser av de samme gamle, gode sakene FrP har profilert seg på i alle år. Det er åpenbart at partiet er utålmodig, og ikke riktig fornøyd med politikken som er blitt gjennomført fra regjeringshold. Skatter og avgifter skal ned, Forsvaret må styrkes mer og bilistene betaler altfor mye i bompenger. Men, det er mye optimisme å spore i partiet. For oss som driver med politikk, både som politikere og kommentatorer, er stadige gjentagelser en del av hverdagen. Man oppdager at det finnes så uendelig mange måter å formulere de samme tankene på, og sånn sett er et landsmøte et kurs i kreativitet.
Det er kanskje ikke så rart mange i FrP er fornøyde. På en del politikkområder, blant annet hva gjelder innvandringen, har de andre partiene kommet etter FrP. Partiet har, med Carl I. Hagen i spissen, i årevis forsøkt å advare den norske befolkningen og de andre partiene om hva en veldig høy asylinnvandring vil få av konsekvenser, dersom den får fortsette år etter år. Om vi hadde lyttet til Hagen litt før, hadde vi kanskje unngått en del av de problemene som nå vokser frem i landet vårt. Segregering, uløste kriminalitetsutfordringer og negativ sosial kontroll. Det er ingen tvil om at vi holder samme kurs som svenskene, selv om vi holder en litt lavere hastighet.
Sylvi Listhaug sa i et innlegg lørdag at det er mange som mener at hun bare er opptatt av innvandring. Hun understreket at hun først og fremst gikk inn i FrP på grunn av eldreomsorgen. Men, Sylvi bør ikke skamme seg for å være opptatt av innvandring, for innvandringspolitikken er åpenbart uhyre viktig. Det påvirker alt annet i samfunnet vårt, og desto høyere den overflødige innvandringen er, desto mer dramatiske blir konsekvensene på andre områder. I Sverige har noen vanlige middelklassefolk ikke engang mulighet til å gå til tannlegen. Helsevesenet er fullstendig overbelastet, som følge av den høye, meningsløse innvandringen.
I Sverige ser vi også at Sverigedemokraterna nå er det største partiet blant de unge. I Frankrike stemte de unge i stor grad på Marine Le Pen under presidentvalget. Men ingen vesteuropeiske land har pensjonsfond som Norges, og de unge på kontinentet har ikke levd i vår velstandsboble, som ikke lot seg affisere av finanskrisen i 2008.
Det er påfallende at det først er når de massive demografiske endringene virkelig merkes på vanlige folk, og sørger for nedskjæringer i velferd og pensjoner, at folket, og særlig de unge tyr til innvandringskritiske alternativer. FrP har etter mitt syn det som skal til for å bli et bredt folkeparti. Det er fordi partiet tar tak i en enorm problematikk, som bare kommer til å vokse seg større med årene, dersom ikke de andre partiene endrer seg drastisk. Men, FrP må klare å skape troverdighet for, og synliggjøre, at de ikke er de markedsliberalistene de blir beskyldt av venstresiden for å være. Partiet må breddes, og det er delegatene på Gardermoen smertelig klare over, som vi har rapportert i Resett.
Dessuten, om partiet skal få utnyttet sitt fulle potensiale som et innvandringskritisk parti, er den euroskeptiske fløyen nødt til å vinne frem. Ikke fordi man er i mot gode relasjoner til våre naboland, men fordi det er viktig for innvandringspolitikken, og mye annet, at vi hevder vår nasjonale suverenitet i møte med det byråkratiske overherredømmet i Brüssel.
Dersom utviklingen fortsetter i samme spor, og velferds- og pensjonskutt gjør seg alt mer gjeldende, vil det kunne være godt nytt for et innvandringskritisk FrP. Da spørs det imidlertid om ikke det er for sent. FrP er et parti med dårlig tid.