Eivind Trædal kaster seg på sykkelen, han holder et godt grep i styret med hvite knoker og tråkker for harde livet. I en rasende fart kommer han nedover Grünerløkka og svinger brått inn på Olaf Ryes plass. Han unngår fontenen med en knapp margin og fortsetter ferden ned Markveien. Ved Eventyrbrua kommer det en BMW i stor fart, den er senka med brede felger, sota vinduer og ei kromma potte. Eivind hogger i bremsen og får en kraftig skrens, men han får igjen kontrollen og følger etter bilen.
Det blir rødt lys i Hausmannsgate, Trædal kommer bak og vifter med knyttneven. Men da går vinduet ned og en hettegenser med et gullkjede sender han et blikk, et som ikke kan misforstås. Så blir det grønt og Trædal feier igjennom Torggata, hopper over fortauskanten og lander på Youngstorget. Foran Stortorget tar han seg en hvil og lener seg opp mot stauten av Kong Kristian Kvart. Men brått kikker han på klokka. Han må i et viktig møte og tråkker opp den tunge bakken til Egertorget, så triller han nedover Karl Johan, svinger over Eidsvolls Plass og fortsetter bortover Stortingsgaten. Endelig ser han tvillingtårnene og svinger inn mot Rådhuset.
På møterommet er det høyt under taket, med vinduer ut mot Aker Brygge. Eivind drikker en økologisk kaffe fra en hvit kopp med en gammel tegning på, det er en naken dame og en mann som holder en kvernstein og tre piler. Over bordet sitter Rådmannen, en eldre herre med en sølvgrå manke. Han går i en brun dress med skinnlapper på albuene og et sort slips med hvite striper. På veggen bak han henger kunstverket, «En Hvit Strek På Et Hvitt Lerret». Det var noe Raymond hadde hengt opp, han sa at det var kunstens nullpunkt og etter det måtte kunsten snu. Han hadde kjøpt det av en i alpelue på Folkets hus, han kalte seg Fattig Kunstner og sa han var berømt i utlandet.
Eivind ser på at direktøren åpner vesken og legger papirer på bordet. Trædal trekker på skuldrene, bøyer seg fremover og griper et eple fra fruktfatet. Gransker det nøye og funderer på om det er økologisk, men det er ingen miljøvernere tilstede, så han åpner munnen og setter tennene i det saftige kjøttet, det spruter og dråper renner på haken og drypper ned på det blanke bordet.
Han holder det halvspiste eple opp mot lyset, tygger med en høy smatting og svelger klumpene slik at halsen bølger. Så dunker han neglene i bordet og gir direktøren et blikk. Han hadde åpner notisboka og blar seg frem til en blank side.
Eivind Trædal trekker pusten og sier mens han betrakter den hvite streken på bildet.
– Fattigdom er et økende problem og vi alle må brette opp ermene for å bekjempe det. Hvis vi alle står sammen så kan vi få gjort noe stort.
Han løfter opp øyebrynene fortsetter selvsikkert.
– Planen er så enkel at den er til å le av, alle som bor i hus skal være pliktig til å ta inn fattige og dele på alt. Da slipper tilreisende tiggere å tigge og flyktninger får et sted å bo.
Pennen til rådmannen stopper og han ser opp. Men Eivind legger til.
– Vi kan bruke eiendomsskatten som motivasjon, hvis det lønner seg å ta inn fattige så vil mange velge det.
Eivind løfter pennen høyt og trykker den sakte inn, et hult klikk fyller rommet.
– Da kan vi fjerne fattigdommen og flyktningkrisen med et pennestrøk
Rådmannen får rynker i pannen og ser på han med en dirrende underleppe. Men Trædal leker med dusken på palestinaskjerfet og sier.
– Notér det, jeg har mer.
Døra glir opp på gløtt, en assistent kommer stille inn og bøyer seg over Eivind. Han hvisker noe i øret. Eivind nikker med et bredt glis.
– TV ja, ja jeg kommer. Bare si at jeg er der uansett.
En gruppe minoritetskvinner i heldekkende drakt står i døråpninga på T-banen og snakker høyt, det er ikke et språk Eivind forstår og de flyttet seg ikke. Han må gå rundt og klemme seg langs veggen, gripe tak i stangen og dra seg fremover. Innerst var det en ledig benk, han setter seg med en oppblåst brystkasse og armene i siden. Langt der bak spraker det i høyttaleren «Dørene lukkes» og T-banen rykker til, men da blir han brått kastet fremover og slår hodet i setet foran. Så forsvinner vogna inn i en mørk tunnel. Et skaut legger lapper på setene «Barna sulter og bestemor er syk». Så kommer hun tilbake med et pappkrus, men Trædal vifter henne vekk.
Glørne har dødd ut og en ubehagelig trekk fyller rommet. I en gyngestol sitter Jonas, han har et rødt pledd over beina og en hvit setter på fanget. Han snakker bittert inn i speilet og stryker hunden etter hårene. Leppene er ubevegelige, men øynene taler sin sak. De kaller russekortet hans for hat, at han som rik hater fattige og nå skulle partiet holde krisemøte. Han fikk ikke lov å delta, men de forsikrer at alle sider av saken skal belyses.
Han lener seg frem og gnir tinningene med fingrene. Brått blinker telefonen på bordet, Jonas kikker opp, det er Dax 18. De vil ha han i studio så han kan få snakke ut. Jonas reiser seg opp og går rundt bordet med armene på ryggen. Han må ta initiativet, forklare at han ikke er noen hater og at det er kun en dårlig vits på et russekort. Han tar på seg sin blåeste dress og det rødeste slips.
Men da han setter seg ned i studio, så kommer Eivind Trædal og Rune Berglund Steen trampende inn, de setter seg på hver sin side. Jonas strammer seg opp i ryggen og ser rett frem, kremter og sier.
– Jeg tar sterk avstand fra retorikken at jeg er hatefull fordi mitt russekort….
Men lengre kommer han ikke før Trædal retter en harmdirrende pekefinger helt opp mot nesa og brøler ut med en klam stemme.
– Du er ekstrem, din hater!
Eivind går i hvite bukser og en blå ullgenser med en lang hals, den er brettet helt ut så haken blir hevet høyt. Han puster tungt igjennom nesen og har stramme rynker i pannen. Han bøyer seg frem og griper pennen, setter spissen mot arket, men hånden er ustø og han kommer ikke langt før han krøller arket sammen med hvite knoker, kaster det hardt i gulvet, reiser seg opp i stolen og smeller neven i bordet.
– Jeg nekter at NRK inviterer hatere, vi har mange eksempler hva hat kan føre til. Vi må aldri glemme Hitler.
Jonas retter på slipset og sier.
– Jeg hater ingen, russekortet er 39 år gammelt. Jeg har forandret meg gjennom årene.
Men da blir han avbrutt av Rune Berglund Steen. Han skraper skjegget under haken med neglene og sier med alvor i stemmen.
– Vi så 22/7 hva hat kan føre til og vi må ikke la hatere få komme til ordet.