Det som stadig blir påvist her på Resett er det samme som skjer i en rekke sammenhenger i vårt samfunn. Har man forsøkt å lodde dypere, og konsekvensanalysere hva forkjærte handlinger og mangel på handlinger fører til i en rekke sammenhenger, så ignoreres man, ties ihjel, eller de som ikke skjønner går etter person i stedet for sak.
Innenfor bildekunsten finner vi det samme kaoset, hvor det estetisk vakre, det som griper tilskueren, inderligheten (kitsch) ikke lenger er interessant, og bærere/kunstnere av det, som innenfor Nerdrumskolen, ikke bifalles av et stort flertall av kritikere her i Norge. Ismene har fått – i lang tid – et grep i kunsten, hvor man kan utdanne seg i en institusjon og bli kunstner. Alle kan i dag bli kunstner, og skillet mellom det gode og dårlige viskes ut. En kunstner i dag er ikke lenger noe spesielt, og kunsten har mistet sin store plass i samfunnet.
Det samme har funnet sted innenfor poesien, nå er alt poesi, uten rim og rytme. Uten mening som klart kan forståes av folk flest. Innrammingen/språket er blitt viktigere enn innholdet. Kaoset skal oppleves som interessant, ja det er virkelig keiserens nye klær. Mener noen noe annet, så ties det ihjel, ellers så vil jo «jeg som vet så mye, avsløre meg for alle».
Innenfor kirken er de lukket ovenfor den store åpenbaringen «Vandrer mod Lyset!» som kom i 1920 og skulle ha ført menneskeheten nærmere sannheter innenfor tro og vist oss hvem mennesket er. Nå har ikke lenger kirken nærhet til det store flertall av mennesker her i Norge, og det er fordi kirkens menn ikke har klart å åpne seg for en nødvendig fornyelse av trosinnholdet, tydelig beskrevet i åpenbaringen «Vandrer mod Lyset!»
Et samfunn som fortsetter på denne veien vil skape og skaper problemer for seg selv, noe som vi nettopp ser i dagens samfunn. Alle fra de voksne ned til barn spiller spill og drømmer seg bort i det og latter og moro på TV dagen lang.
Alt dette skaper rotløshet, hvor den barnlige nysgjerrigheten kun får utløp gjennom å konsumere innholdsløse lekeprogram og volds-spill, der barna blir gående alene fordi begge foreldre må jobbe for å stadig skaffe seg mer og nyere ting.
Gud er død,
men brød og sirkus lever!