Troy: Fall of a City
Br. drama/action
Med: Louis Hunter, Bella Dayne, David Threfall, Frances O’Connor, Joseph Mawle, Chloe Pirrie, Johnny Harris, David Gyasi, Jonas Armstrong, Alfred Enoch, Hakeem Kae-Kazim, Chris Fisher
Regi: Mark Brozel, Owen Harris, John Strickland
Manus: Joe Barton, David Farr, Nancy Harris, Mika Watkins
8 episoder på Netflix
Karakter: 4/6
Ambisiøs gjenoppliving av Antikken
Illiaden har blitt gjort til en stemningsfull Netflix-serie. Men filmskaperne har tatt noen oppsiktsvekkende grep. Som å vise en pikant sexorgie og gjøre både Zevs og antikkens største kriger til mørkhudete afrikanere.
Troy: Fall of a City er basert på Europas eldste nedskrevne historie. Illiaden ble ført i pennen 730 år før Kristus og ruver i litteraturhistorien. Fra Illiaden stammer flere grep og virkemidler som man gjenkjenner fra senere romaner og skuespill, eksempelvis hovmodets pris og følgene av umulig kjærlighet. Selvsagt møter vi også den trojanske hesten (som i dag er mest kjent som en uønsket fil på en datamaskin).
Oldtidsbyen Troja var lokalisert helt nordvest i området som var kjent som Lilleasia, i dagens Tyrkia, mens en del av den greske invasjonshæren kom fra krigernasjonen Sparta, helt sør i Hellas. Da Troja-prinsen Paris (Hunter) forelsker seg i den vakre greske prinsessen Helena (Dayne) og flykter med henne til Troja for å ta henne som sin ektefelle, bryter det ut væpnet konflikt mellom de to nasjonene. Invasjonsflåten fra Sparta krysser Egeerhavet og gjør strandhugg ved den trojanske kysten. Byen blir beleiret og grekerne forskanser seg rundt Trojas festningsmurer.
For 14 år siden kom Hollywood-regissør Wolfgang Peterson ut med sin påkostede versjon av samme historie. I Troy (2004) er grekerne lyse i huden og flere av dem har blondt hår. Ingen ringere enn kjekkasen Brad Pitt spilte Akilles, mens datidens vakreste kvinne, Helena, ble gestaltet av blondinen Diane Kruger. Slagscenene i denne er overdådige, og de fleste utendørsscenene er gjort i dagslys. Kontrastene til den åtte timer lange serien Troy: Fall of a City kunne ikke vært større. Denne gangen følger vi mest det trojanske perspektivet. Mange av scenene er intime og stemningsfulle, og dessuten gjort i mørket, med krevende lyssetting fra naturlige lyskilder. Faktisk er dette noe av den mest virkningsfulle bruken av levende lys jeg har sett siden Kubricks Napoleonskrigsdrama Barry Lyndon (1975).
Åtte timer er lang spilletid, selv for et episk verk av homeriske dimensjoner. I første episode får man vite hele bakgrunnshistorien til hovedpersonen Alexander/Paris og at like etter hans fødsel ble det spådd en forbannelse, da blodet som fløt fra en ofret due var svart. Flere tiår senere fullbyrdes forbannelsen i forbindelse med hans skjebnesvangre romanse med Helena, noe som skal koste Troja i blod og tårer. En langvarig beleiring kan fortone seg kjedelig på film og midtveis i serien er handlingen noe stillestående. Vi får sporadiske kampscener, men det kunne gjerne vært mer action.
På slagmarken er selvsagt Akilles en råtass. Ingen kan kaste spyd eller bruke sverdet som han kan! I en spektakulær scene slår han i hjel tre-fire motstandere med noen få manøvere. Akilles og flere av hans elitekrigere, Myrmidonere, er spilt av skuespillere med mørk hudfarge og afrikansk herkomst. Guden Zevs spilles av nigerianske Hakeem Kae-Kazim (kjent fra Hotel Rwanda(2004)), mens Akilles selv blir gestaltet av David Gyasi, som har medvirket i bl.a. Interstellar (2014). Jeg synes Gyasi spiller kjedelig og klarer ikke helt å gi liv til datidens største kriger, som er så sagnomsust at selv Led Zeppelin har laget en låt om ham!
Gyasi kan ikke måle seg med Brad Pitts eplekjekke sjarm i Petersons epos. Det er en stil som en såpass uredd og enestående kriger som Akilles kler utmerket godt. Men også seriens Akilles har stor appetitt på sex. I episode tre vises homoerotisk flørt mellom han og Myrmidoner-krigeren Patroklus (Lemogang Tsipa), som faktisk utvikler seg til trekantsex, sammen med en kvinne som observerer de to. For all del; antikkens menn og kvinner var ikke kjent for sin bluferdighet. Her er også erotiske scener mellom Helena og Paris; den føyer seg egentlig mer naturlig inn i plottet. Men hvorvidt Sparta brukte afrikanske krigere vet jeg lite om. På film er det i alle fall et originalt grep. (punktum) I Guy Ritchies Arthur: Legend of the Sword (2017) ble også ridderen Sir Bedevere fremstilt som afrikaner. Men når det er snakk om mytologi er det kanskje rom for å spekulere etter eget ønske?
Da overbeviser britiske Johnny Harris mye mer i rollen som den arrete, intense og besatte kong Agamemnon. Han klarer å gi den kjente hærføreren en markant personlighet Et interessant aspekt er han også har sine egne demoner å stri med. Som Helena har tyske Bella Dayne en stil og utstråling som er verdig en gresk prinsesse.
Soundtracket i serien er sofistikert og får frem alt fra orientalske stemninger til å få opp pulsen i actionfylte sekvenser. På regisiden er det verd å merke seg flere poetiske øyeblikk, som når kamera beveger seg gjennom det tørre gresset og filmer soldater fra froskeperspektiv, morgengryets solskinn over fjelltoppene eller gjenskinnet av en galopperende rytter med fakkel på en våt strand. I en adaptasjon av et såpass høyverdig litterært verk gir det absolutt mening at kunstfilmgrep anvendes. Med en mer overbevisende Akilles og flere actionscener i midtpartiet hadde Troy: Fall of a City kunnet bli en virkelig klassiker. Men for all del: åtte timer med tragedie fra Antikken engasjerer nesten 3000 år etter det ble nedskrevet.
