Innvandrerne er i flertall i Brugata. Foto: Heiko Junge / SCANPIX
annonse
annonse

Det er dessverre ikke stuerent å utfordre multikulturalismen som samfunnsmodell. Dersom en sier at en er motstander av denne ismen vil en fort kunne få spørsmål om man er imot at det kan finnes mørkhudede i Norge, eller om man ikke spiser taco eller sushi. Det er fordi mange forveksler multikultur med multietnisitet, og fordi man har et forenklet syn på hva kultur er.

Etnisitet er et komplekst begrep, og vanskelig å forholde seg til i denne debatten, som utvilsomt handler om innvandring. Hvem er etnisk norsk? Mange av oss er utvilsomt en blanding av ulike folkegrupper. Det er naturligvis ingen trussel for nasjonen at noen av våre landsmenn ser annerledes ut enn de fleste av oss. Selvfølgelig er det bisart om nordmenn av nordisk herkomst kommer i mindretall i løpet av et par generasjoner. Det er også den meningsløse masseinnvandringens ytterste konsekvens. Men, hadde vi hatt en fornuftig innvandringspolitikk, uten dramatiske demografiske omveltninger, burde det være oss fullstendig likegyldig om noen av oss har hud så svart som natten, så lenge vedkommende har den samme lojalitet til nasjonen, en følelse av å høre til og praktiserer våre normer.

For å si det enkelt: slike ting om matvaner og estetiske uttrykk er bare toppen av kulturfjellet. Den kulturelle friksjonen som får innvandringskritikere til å steile har ingenting med dette å gjøre. Nordmenn har i lang tid kunnet gledet seg over kontakt med omverdenen, og introduseringen av nye, spennende kulturuttrykk. Det har ingenting med multikulturalismen som samfunnsmodell å gjøre.

annonse

De store, gjennomgripende kulturelle konfliktene i det stadig mer multikulturelle Vesten er et symptom på en ekstrem ubalanse mellom ulike kulturers helt grunnleggende verdier og egenskaper. Det er et spenn mellom to ytterpunkter. Individualisme og kollektivisme.

Norske barn lærer seg av sine foreldre, og av skolen, at man skal innrømme skyld og be om tilgivelse når man vet at man har gjort noe upassende eller galt. Det har vært ulovlig å utsette barn for fysisk avstraffelse siden 1972. Barnet får, dersom han eller hun innrømmer sin feil, tilgivelse og man kan legge saken bak seg.

I det stadig mer multikulturelle Norden synes det imidlertid å bli stadig vanligere, både i skolen og i den kriminelle verden, å ikke erkjenne at man har handlet galt. Også der det finnes troverdige vitner.

annonse

Den svenske statsadvokaten Thomas Ahlstrand skrev i 2017 i Göteborgs-Posten om det han oppfatter som en ny type kriminelle. Han beskriver en svensk tradisjon som går ut på at man ser den kriminelle som en del av samfunnet, men at vedkommende har havnet skjevt ut som følge av sosiale faktorer. Man har tenkt på kriminelle som personer som egentlig deler majoritetens verdier, etikk og samfunnssyn. Slik er det ikke med de nye forbryterne, ifølge Ahlstrand

– De har ikke kommet skjevt ut. De har ikke noe misbruk. De deler helt enkelt ikke våre normer, og de har absolutt ingen lojalitet eller vilje til lojalitet mot samfunnet. En fengselsdom er ingen skam, den er et besvær, noe ubekvemt, noe å unngå fordi det er upraktisk og kjedelig å sitte inne. Lojaliteten er derimot utrolig sterk når det gjelder gjengen, kompisene, familien, klanen, kvarteret, og den er gjensidig. Vi kan ikke alltid involvere deres familier når vi vil behandle dem for kriminalitet, for familiene kan mene at gutten er bra, han kommer jo hjem med penger, skriver statsadvokaten.

I landene der asylinnvandrerne kommer fra har følelsen av identitet primært vært koblet til klanen, en slektskonstellasjon mye større enn det vi kjenner som familie i Norden. Andre prinsipper gjelder for konfliktløsning. Man er vant med lover og normer som sanksjonerer kollektivt, ikke individuelt. Dermed kan det å innrømme en feil koste ens familie dyrt.

Disse personene lærer seg derfor ikke å ta ansvar for ugjerninger på individuelt basis. Skal konflikter løses er det ofte de eldre i slektene som kommer sammen og blir enige om en erstatning. Så lenge denne mekanismen er intakt, er dette systemet også forebyggende.

Men i konkurranse med den vestlige rettsstaten vi har i Norge og i våre naboland, kommer ungdommene i klem mellom to ytterpunkter. Både klanen og rettsstaten settes ut av spill, og det blir vanskelig, for ikke å si umulig, å holde unge menn, fulle av testosteron, som gjerne har vokst opp under litt tøffere forhold, i sjakk.

Nordmenn må våkne opp og forstå at kultur er mer enn mat, språk, smykker og klær. At man ikke er rasist, bare fordi man ikke ønsker at multikultur erstatter norsk kultur som dette landets byggestein. Og at det er gapet mellom nordmenn og innvandreres normer og verdier som skaper trøbbel, det er faktisk ikke kebab vi er redde for.

annonse

Noe av det første folk må få høre og forstå er at den typen samfunnskontrakt vi har i Norge og andre vestlige land, på mange måter er helt unik. I Norge er det enkeltmennesket som inngår en uformell kontrakt gjennom å akseptere samfunnets spilleregler. Det er skamfullt å havne i fengsel. Det er skamfullt å snylte på staten. Ære er noe du oppnår ene og alene gjennom egeninnsats og hardt arbeid.

I de nye kulturene som nå tar alt mer plass i vårt samfunn, er det ingen skam å bli straffet av den norske stat. Det er ikke skam å snylte på staten, tvert imot, du blir nesten sett på som dum om du ikke gjør det. Og, ære er noe som sitter mellom bena på kvinnfolkene i familien. Dette er satt på spissen, men det er ingen tvil om at disse forskjellene finnes og spiller inn i dagens Norge.

Og det er de forskjellene som gjør multikulturalismen i Vesten til et umulig prosjekt. Ikke fordi det er umulig å gjennomføre, for det er det, og jo større masseinnvandringen er, desto raskere går det. Men om man ser for seg at det norske samfunnet skal forbli intakt, og forbli en nasjon, under slike forhold, så vil nok realiteten skuffe en. Nasjonen Norge kan ikke eksistere i multikulturalistenes utopiske drømmeverden. Det ene utelukker som sagt det andre.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon