Den europeiske kommisjonens første visepresident, Frans Timmermans, ledet nylig et rundbord med ti muslimske imamer fra seks EU-medlemsstater (Belgia, Bulgaria, Frankrike, Tyskland, Italia og Nederland). Etterpå annonserte Timmermans at «Kommisjonen er sterkt forpliktet til å fremme mangfoldet i Europa. Islam er en del av vår historie, islam er en del av vår nåtid og islam vil være en del av vår fremtid, skriver islameksperten og forfatteren Raymond Ibrahim i en artikkel gjengitt blant annet i Breaking Israel News.
«Slike påstander er like sanne som antagelsene de er basert på – og om slike forutsetninger er grunnet i historiske fakta eller fiksjoner. I forkant av hans påstander om islams historiske rolle i Europa ved å si «Kommisjonen er sterkt forpliktet til å fremme mangfoldet i Europa», er det klart hvilken oppfatning Timmermans påberoper seg, skriver han.
Men Raymond Ibrahim er enig i at islam er en del av Europas historie. Men ikke en positiv del. «Den sanne, historisk dokumenterte rollen som islam har spilt, har en helt annen historie å fortelle», skriver han, og forklarer:
«I begynnelsen av det syvende århundre brøt sverdsvingende arabere ut av den arabiske halvøy og over et par tiår erobret de rundt to tredjedeler av det som utgjorde den kristne verden – fra Syria og Egypt i øst til Kartago og Spania i vest og alt imellom. Hundre år etter profetens død (tradisjonelt datert til 632), var de i hjertet av Frankrike. Men takket være deres nederlag i Tours i 732 og andre franske seiere, ble ikke hele Europa erobret.
Men der land ikke kunne undergraves, kunne organisasjoner fortsette, og i de neste århundrene ble jihad ført gjennom en kjempehandel med slaver fra Europa. Nesten ingen del av Europa var uberørt (til og med vikingene i Nord-Europa var i stor grad stimulert av arabisk gull).
I det tiende og ellevte århundre omfavnet tyrkernes jihad enda mer enn arabernes, de skiftet religion til islam og ble ledende bærere av den nye religionen. Men selv om de hadde bemerkelsesverdige seire og erobringer – spesielt etter Seljuk-seieren mot det østlige romerske riket i 1071 – var det først med Ottomanene at jihad mot Europa ble en fornyet trussel.
I slutten av 1300-tallet og tidlig på 1400-tallet var mye av Balkan brutalt underlagt, og Konstantinopel falt i 1453.
Det osmanske fremskrittet fortsatte uforminsket – den europeiske seieren ved Lepanto i 1571 var mer symbolsk enn noe – og i 1683 ble Wien beleiret av hundretusener av muslimer.
Slik det skjedde nesten et årtusen tidligere da den islamske fremrykkingen i Europa ble stanset i 732, førte en kristen seier i Wien muslimer til å kollapse tilbake til deres mindre beskjedne rolle som slavehandlere. Mellom det femtende og attende århundre tok muslimer mer enn fem millioner europeere som slaver.
Kanskje det mest fremtredende aspektet av denne nevnte historie er den åpenbare kontinuiteten i fiendskap i tydelig islamske termer: Den muslimske oppfatningen at alle vantro har tre valg – omvendelse, kapitulere via jizya/dhimmi-status eller død. Den forsettlige masseødeleggelsen av kirker og kors, sadistiske grusomheter, ropene av «Allahu Akbar» og andre jihadistiske slagord, og løfter om et kjønnsparadis for dem som faller i jihad – alt dette har vært til stede i stort sett alle møter mellom muslimer og europeere.»