Hvor lenge skal vi sitte og se på at samfunnet vårt polariseres og oppløses? Er det ikke på tide at vi erkjenner hvor dette bærer? Og da tenker jeg ikke minst på de som alltid bagatelliserer. De har gjort ubotelig skade, og tvunget vårt samfunn gjennom endringer som aldri kan reverseres. Samtidig peker de på oss og kaller oss radikale eller ekstreme. Det er på tide at de går i skammekroken, at vi får satt dem på plass som de ekstremistene de er, og at vi slutter å lytte til dem. Og påvirker folk til å slutte å bry seg om hva de mener.
De nær sagt fanatiske forkjemperne for masseinnvandring er blendet av egen selvtilfredshet, så til de milde grader, at de ikke klarer å se at det er deres egen politikk som sakte men sikkert krymper middelklassen, og legger press på arbeidsfolks lønninger. Det later til å være viktig for dem å få seg selv til å se gode og empatiske ut, ved å øke de offentlige ytelsene, for å pynte på barnefattigdommen de stadig importerer mer av.
Således skapes det kontinuerlig et stadig større behov for flere økninger i velferdsordningene. Dette er, i en del tilfeller, en villet utvikling, og trolig har mange av innvandringsradikale, spesielt på venstresiden, øynet muligheten til å mele egen kake. Med storstilt innvandring tilføres samfunnet nye kulturelle grupperinger, som i større grad er avhengige av staten, og av venstresidens politikere. Samtidig kan mange av Høyres såkalte onkler gni seg i hendene, for overskudd på arbeidskraft gagner eliten, på bekostning av allmuen. Men den gleden vil også ta slutt på lang sikt.
Etter hvert vil det bli klart at vi alle vil tape på den dersom den pågående innvandringsekstremismen i Vesten får fortsette. De rike vil også etter hvert slite med å få solgt sine produkter og tjenester, når den komfortable, forbrukende middelklassen blir svekket. Forbruk utgjør en svært vesentlig del i nær sagt alle utviklede, vestlige økonomier. Politikerne på venstresiden vil før eller senere befinne seg i en meget beklemt situasjon, når de blir nødt til å gjøre dramatiske kutt i velferden. Landet vil kollapse sosialt og økonomisk. De bemidlede, og de med evner vil reise sin vei.
Dessuten, hva er en penger og makt verdt, om du må bruke masse ressurser på å gjemme dine nærmeste bak høye vegger, fordi samfunnet som en gang var verdens tryggeste og mest tillitsfulle, ikke lenger kan garantere for folkets sikkerhet? Det ender med elendighet for oss alle. Vi har all grunn til være bekymret for vår felles fremtid.