Et av de første minnene jeg har fra norsk kultur var 17 mai 1997, da jeg i Skiens gater fikk gå i barnetoget. Flotte bunader, norske flagg, glade unger med pølse i den ene hånda og flagget i den andre møtte meg. Det var mitt første møte med nasjonalisme og norsk frihet. Noe som skulle bety at jeg måtte være norsk i hjertet for å føle på denne, selv om jeg hadde en helt annen etnisitet.
Hva vil det egentlig si å være norsk i hjertet? Det er vel slik Siv Jensen var inne på. Nemlig det å ta til seg norsk kultur og norske verdier. Det er å legge fra seg ukultur som barneekteskap, kjønnssegregering, barnehijab, vold i oppdragelsen, kjønnslemlestelse, tildekning av kvinnekroppen for å skåne dem mot blikk og begjær, men også å gjøre plass for nye impulser og verdier.
Det er også å ikke ha et behov for å sende dine barn til tortur i hjemlandet du har flyktet fra. Har du et behov for beskyttelse, skal du også beskytte ditt barn mot overgrep og vold. Noe annet strider mot norske verdier, og da er du ikke norsk i hjertet, men kun på papiret.
Disse verdiene slår og knuser det patriarkalske tankesettet som er fastgrodd hos mange som kommer til Norge og Vesten gjennom flyktningstatus, familiegjenforeninger og asyl. Å ta vare på norske verdier som likestilling mellom begge kjønn, ytringsfriheten og retten til å være en individualist i et av verdens mest individualistiske land, bryter opp behovet for å praktisere kjønnssegregering. I et likestilt samfunn er det sjeldent behov for å undertrykke den andre parten for å hevde seg. Det er kun når vi føler oss mindre verdt at vi vil ty til kamp.
En farlig kvinne
Å frigjøre kvinnen utgjør et uendelig potensial som kanskje de mest patriarkalske gruppene frykter. Hva er vel farligere en sterk, frittalende og fri kvinne? Hun kan så tvil hos mange nok kvinner, og vi kan risikere å få et samfunn basert på balanse mellom kjønnene.
Like rettigheter gir for eksempel muslimske kvinner suverene rettigheter når det gjelder skilsmisse, arbeid utenfor hjemme, selvbestemmelse over egen kropp og liv. Det vil si at sterk sosial kontroll som blir brukt for å bryte ned jenter og kvinner får en kraftig motstand, og den kan vi ikke være uten. Her er det mest naturlig å få solidaritetshjelp fra vestlige feminister, men hvordan kan de både gå god for kvinneundertrykkende plagg samtidig som de vil befri kvinnen fra undertrykking? Letteste utvei er da å feige ut, noe de gjør en usedvanlig god jobb med.
Ytringsfriheten som et av de viktigste elementene i norske verdier er under sterkt press, og det er jo synd for alle oss individualister som gjerne skulle sett et harmonisk samfunn der vi kunne kritisert det vi ønsker å endre uten represalier. I dag er det nok med å like en artikkel på Facebook, eller gi støtte til noen ditt nettverk ikke er enig med. Frykten for arbeid og sin egen familie tvinger mange til taushet, noe som får mange til å ta et steg tilbake.
Slike represalier er for øvrig ikke synonymt med motargumenter eller saklig uenighet. Er det noe dagens debatt mangler, så er det konstruktive og saklige argumenter og anstendighet. Med Stortinget som prakteksempel på hvordan politisk debatt ikke bør foregå, bør vi også være obs på hvordan vi støtter de som driver på med heksejakt ved å tie. Ved å tie om slikt sier vi i realiteten at vi aksepterer uverdig behandling av andre og kollektivbevissthet med kollektiv jakt.
La oss knuse noen glasstak og kjenne på disse norske verdiene med stolthet, klarhet og med kjærlig engasjementet for den nasjonen som forener oss som et folk uavhengig etnisitet eller politisk ståsted.