Phantom Thread
Am. Drama
Med: Daniel Day-Lewis, Vicky Krieps, Lesley Manville
Regi: Paul Thomas Anderson
Manus: Paul Thomas Anderson
Produsenter: Paul Thomas Anderson, Megan Ellison. JoAnne Sellar, Daniel Lupi
2 timer 10 min
Karakter 2/6
Søvndyssende skredder
Phantom Thread er et kritikerrost, men dørgende kjedelig kostymedrama,.
Sliter du med søvnproblemer? I så fall kan du glede deg til Phantom Thread kommer på DVD/Blu-Ray for her har du den beste sovemedisin som tenkes kan. Det behagelige tonene på soundtracket signert Jonny Greenwood bidrar også til at man lett dupper av i godstolen. At regissøren klarer å dra det lille som er av handling ut i 130 minutter er i for seg en bragd.
Vi befinner oss i 1950-tallets London. Den velrenommerte skredderen Reynolds Woodcock (Day-Lewis) driver House of Woodcock sammen med sin søster Cybil (Manville). Den unge, sjarmerende, Selma (Krieps), er servitør på en fornem restaurant og vinner straks hans gunst. I anslaget kan det virke som om det er duket for et sveipende romantisk drama. Men den gang ei, skredderen viser seg å være både ufordragelig og sær. Filmens store mysterium er hvorfor Selma gidder å holde ut med ham, og at hun takker ja til hans frieri. At det komfortable livet i luksus tiltrekker henne, kan virke plausibelt. Eller er hun litt sadomasochistisk anlagt? Det får vi aldri helt svar på.
Manusforfatter og regissør Paul Thomas Anderson vil åpenbart si noen «kloke ord» om en viss type kunstnerpersonlighet. Reynolds Woodcock er en eminent skredder og spesialist på å designe rådyre kjoler for sosietetskvinner. Men mennesket bak bekledningen, evner visst ikke Woodcock å se. Ironien er påtagelig, men er dette nok til å lage en film om? Skuespillet til Daniel Day-Lewis og Vikcy Krieps er absolutt godkjent, men de engasjerer likevel ikke nevneverdig, når handlingen er så syltynn som en supermodell.
For filminteresserte burde Paul Thomas Anderson være et kjent navn. Hans talent er hevet over enhver tvil og han er kanskje best når han er litt provoserende. Debutfilmen, Boogie Nights (1997), ga et imponerende nyansert syn på pornobransjens gullalder, mens The Master (2012) handlet om en driftig manipulator med paralleller til scientologikirken. Utvilsomt er miljøene han tar for seg i California langt mer vellykket skildret enn når han beveger seg til den andre siden av Atlanteren og skal prøve å gi et portrett av motebransjen i London for seksti år siden. Siden Anderson er opptatt av nisjer, kan det tenkes at hans motivasjon for å lage Phantom Threadligger der. Teknisk sett er regien til Anderson grei nok, men han klarer ikke å dra meg inn i «haute couture»-verden.
Utrolig nok lærte jeg heller ikke noe særlig om skredderyrket eller ballkjoler av å se Phantom Thread. Såpass hadde jeg i alle fall forventet.
