På sin vei til makten emigrerte profeten Muhammed fra Mekka til oasen Medina i 622 e. Kr. med sine tilhengere. Der bodde det tre jødiske stammer. Først kom Muhammed og jødene rimelig godt overens, men forholdet surnet raskt.
Muhammed var åpenbart inspirert av jødedommen, noe islam bærer preg av. Han førte araberne fra flerguderi til monoteisme. Men jødene gjorde narr av Muhammed og hans påståtte overlegne monoteisme. I tillegg var de lite lystne på å bli trukket inn i Muhammeds konflikt med Mekka.
Det endte derfor med svik og konflikt. I løpet av få år maktet Muhammed vekselvis å massakrere eller fordrive de jødiske stammene fra Medina. Kvinner og barn ble tatt som sexslaver. Alt dette er nedskrevet i hadithene, fortellingene om Muhammeds liv.
Rettroende muslimer blir fortalt disse historiene, og som enhver gruppe beskriver de seg selv og sin historie som rettferdiggjort og «de andre» som upålitelige svikere (og vantro).
Antipati overlevert fra generasjon til generasjon
I oppdragelse og sosialisering er det derfor innbygd en antipati mot jøder hos vesentlige befolkningssegmenter i den muslimske verden. Dette gikk rimelig greit i epoker hvor islam dominerte og hvor jødene var svake og måtte ligge med hodet lavt.
Men dette endret seg med opprettelsen av Israel i 1948, for nøyaktig 70 år siden. I krigene som fulgte ble de muslimske araberne nedkjempet og/eller fordrevet. Dette er vanskelig å akseptere for noen og enhver, men det er ekstra bittert for et folk som anser seg utstyrt med en overlegen guddom, moral og rett til å herske.
Å forvente at palestinerne skal ta til takke med de betingelsene de realpolitiske omstendigheter tilbyr, er å narre seg selv. Derfor har også alle såkalte fredsforsøk strandet.
For på motsatt side står et folk som ikke bare har levd som minoritet og uten egen, etnoreligiøs stat i to tusen år inntil 1948, men som også har en selvsikker og opphøyd religiøs og nasjonal forståelse av seg selv. I bunn ligger fortsatt en arv hos deler av befolkningen i Israel om at de er «guds utvalgte folk».
Det vi derfor bevitner i disse dager er bare ett av mange fortsatt gjenstående kapitler i en eldgammel konflikt.