Tirsdag kom nyheten om at ungdomskriminaliteten i Oslo er på fremmarsj. I Aftenposten påstår Janne Stømner, som leder forebyggende enhet i Oslo-politiet, at “jo fortere det kommer en reaksjon på lovbrudd, jo tydeligere sier vi ifra om at dette ikke er akseptabelt”.
Svært mange saker ender imidlertid i henleggelser eller påtaleunnlatelser.
Det kommer frem i rapporten «Barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo», som ble lagt frem tirsdag. I Aftenposten gir en kjøpmann og to av hans ansatte oss et innblikk i en stadig mer ubehagelig hverdag. Azid Ahmed forteller at han ble truet og utsatt for vold da han skulle stenge butikken Coop Xtra på Haugerud. Nesen hans ble brukket, og brillene hans ble knust.
Noen uker senere kommer gjerningsmennene tilbake, og de spør Ahmed rett ut om han husker hva som skjedde. Saken ble henlagt, så gjerningsmennene har fritt leide til å oppsøke butikken.
– Er det ingen som tenker på hvor fornedrende dette må være for de som arbeider i butikken, at de får svar flere måneder senere, og at saken blir henlagt? Jeg mener ledelsen i Oslo-politiet må kaste kortene. De klarer ikke å beskytte lovlydige borgere lenger. Man har ikke kapasitet, sier en av hovedstadens politibetjenter til Resett.
Mennesker i deler av hovedstadsregionen blir stadig oftere utsatt for trusler, trakassering og vold, uten at dette får noen konsekvenser.
Betjenten forteller videre at de er blitt informert om at selv grove, straffbare forhold ikke blir etterforsket. Han kan opplyse om at nær sagt alle saker i enhet Øst blir henlagt.
– Da legger man forholdene perfekt til rette for at folk selv organiserer seg i borgervern. I møte med de kollektivistiske, patriarkalske klankulturene har ikke politiet verktøyene vi trenger for å håndtere kriminaliteten. Vi har hatt nær sagt fri flyt av mennesker fra hele verden, kombinert med et kriminologisk tankegods der gjerningsmenn blir stakkarsliggjort, og ses som ofre for alt som er galt i samfunnet, slår betjenten fast.
Politibetjenten Resett snakker med har inntrykk av at planen har vært at politiet skal være kompis med de kriminelle ungdommene.
– Det er dessuten ingenting som tyder på at de myke metodene fungerer. Et av politiets viktigste virkemidler i dag er den såkalte bekymringssamtalen. To politistudenter har tatt en nærmere kikk på grunnlaget for denne, og har funnet at det ikke finnes noe forskning eller tallmateriale som beviser at dette fungerer. Strategien har vært at autoriteten skal bli en kompis. Det skal ikke settes grenser. En skal ikke ta hardt i folk. Men det kan jo ikke være slik. Politiet må være en autoritet de kriminelle er engstelige for, sier politibetjenten.
Etter at Resett begynte å rapportere om politiets forverrede arbeidssituasjon på Oslo øst, har andre medier så smått begynt å rapportere om enkeltsaker.
– Men det stilles knapt kritiske spørsmål til de ansvarlige, sier betjenten.
I politiet har det dessuten utviklet seg en ukultur hva gjelder saksbehandlingen. Det er om å gjøre å behandle sakene raskt.
– Man avhører folk egentlig bare for å ikke senere kunne bli anklaget for at saken ikke er fulgt opp. Deretter kan man henlegge saken, og det ser tilsynelatende bra ut, fordi saksbehandlingstiden var kort. Hva du egentlig gjør med sakene er da underordnet, forteller betjenten.
I møte med de macho klankulturene blir de myke metodene fullstendig ineffektive.
– Man har barn og unge som agerer som regelrette gangstere. Frem til disse er 18 år er politiet spilt helt ut på sidelinjen. Dessuten har man mange særinteressegrupper som kjemper for ens rettigheter. Det er diskrimineringsombud, advokater og såkalte menneskerettighetsaktivister. Resultatet er at politifolk blir hengt ut som rasister for å kontrollere eller ta litt hardt i noen. Dette eroderer politiets autoritet ytterligere. De kriminelle ler av oss, sier politimannen.
Samtidig er det ingen særinteresseorganisasjoner som kjemper for lovlydige borgere, som følger opp straffesaker og sørger for at de lovlydige butikkansatte har den tryggheten de fortjener, og forventer av det norske samfunnet.
Janne Stømner i Oslo-politiets forebyggende enhet skulle gjerne ha sluppet å se tallene.
– Jeg skulle gjerne vært de tallene foruten, men nå ligger de der. Så får vi være gode på å finne årsaker, sier hun.