Nidarosdomen egentlig Nidaros domkirke, er Norges mest sentrale kirke, fordi den er Olav den helliges gravkirke. Den er i dag en luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Del saken
  • 1.5K
  •  
  •  
  •  
  •  

Patologisk altruisme er et begrep noen bruker om et utviklingstrekk i vestlig kultur. Kort fortalt innebærer det en slik hang til å ta hensyn til andre at man i prosessen ødelegger for seg selv. I sin bunn har altruismen nok også et evolusjonspsykologisk utgangspunkt og er innbygd i de fleste av oss. Evnen til å ta vare på egne barn, familiemedlemmer, men også mer fjerne slektninger og senere også bare medlemmer av «innbilte fellesskap», som en nasjon, fordrer en viss evne til innlevelse, sympati og derfor også evne til å hjelpe.

Men i praksis har alltid altruismen vært forbehold en «inngruppe», mens medlemmer av andre grupper – ikke minst andre arter (dyr) – har blitt behandlet langt dårligere og uten særlig mye nestekjærlighet.

Bakteppet

Men i hovedtrekk har likevel utviklingen gått i retning av at hvem som skal forstås som del av inngruppen, har utvidet seg. Mennesket begynte å filosofere over moral i mer abstrakte termer i det minste så tidlig som i de greske bystater. Det var også med utviklingen av store sivilisasjoner at mennesker som ikke ante noe som helst om hverandre ble del av et politisk fellesskap.

I Romerriket var det på det meste om lag 60-70 millioner mennesker. Før jordbruksrevolusjonen for ti tusen år siden var den normale størrelsen på et jeger- og sankersamfunn 15-150 mennesker, og den gruppen man utvekslet ektefeller med var gjerne ikke større enn 600-700 individer.

Fra Jødedom til kristendom, fra Det gamle til Det nye Testamentet

Det gamle testamentet er en studie i stammekultur i den sene overgangen til en bofast jordbrukssivilisasjon. Moral, etikk og altruisme er forbeholdt israelittene, men de har stor kontakt med andre grupper og andre stammeguder enn deres egne. Men andre folkeslag levnes liten ære og blir stort sett påført store lidelser eller utslettelser av Jahve (Gud).

Med jøden Jesus og hans de facto grunnleggelse av kristendommen kommer imidlertid en samtidig utvidelse av hvem som skal inkluderes i inngruppen. Det ble raskt lempet på (de jødiske) kravene til å være omskåret og også på restriksjoner i matveien. Kristendommen ble en universell og inviterende religion. Den overskrider nasjonale og etniske utgangspunkt og ønsker velkommen til alle.

Og dette er også nøkkelen til kristendommen utbredelse. Antallet jøder i verden var om lag 7-8 millioner i Romerriket, og er omtrent bare det dobbelte i dag. Mens antallet kristne ved Jesu død var drøyt hundre personer, og har vokst til omtrent to milliarder i dag.

Alle (mennesker) med – universalisme

Denne universalismen er på alle måter et sympatisk trekk ved kristendommen, og den har da også blitt utviklet videre i mer sekulære former, ikke minst i humanismen og i sosialistisk moral.

Men derigjennom er universalismen, og avantgarden i denne stadige utvidelsen av hvem som skal inkluderes i solidaritetsgruppen, i overveiende grad å finne i vestlige land, det vil si i land med en gresk-romersk-kristen forhistorie. I andre deler av verden og i andre kultursfærer henger man i varierende grad etter Vesten i så måte. De er langt mer gruppeopptatt og gruppeegoistisk. De tar vare på sine, mens man som i tusenårene før i hovedsak forsøker å utnytte mennesker fra andre grupper.

Det indoeuropeiske – det dominante trekk

Det er ikke slik at Vesten utelukkende er kristen-etisk i sin praksis. Og også i Det nye testamentet finnes det (visse) elementer av «selvhevdelse», og det å stå opp for seg selv. Men grunnen til at de kristne ikke gikk til grunne da Romerriket gikk i oppløsning og faktisk også har gitt grobunn for svært ekspansive og politisk effektive stater, skyldes den innsprøytning av kulturtrekk og verdier som kom fra «barbarene» i Europa – det vil si fra de indoeuropeiske krigerstammene.

Ikke bare var romerne og grekerne slike indoeuropeiske krigerstammer i utgangspunktet, men det kom et nytt tilskudd av slike krigeridealer inn da Vestromerriket kollapset på 400-tallet e. Kr og ble overrent av germanske stammer som i praksis ble den nye overklassen. Det var disse krigerne som ble omvendt til kristendommen, men de mistet aldri sine indoeuropeiske kulturtrekk helt. Ja, de er med oss den dag i dag, og er vel mest ivaretatt på den nasjonalkonservative «høyresiden» i politikken, mens «venstresiden» heller mer over på den kristne, selvutslettende ingrediens.

Hele den påfølgende epoken i Europas og Vestens historie har vært en spenning mellom disse dominante vs. ydmyke (altruistiske) verdiene. Og historien har da også gått i pendel mellom dem. Hitler-Tyskland var et ekstremt utslag av dominans, mens multikulturalismen siden 1970-tallet har vært et ekstremt utslag av (kristen) altruisme.

Vesten vs. islam

«Kristendommen» på europeisk jord klarte å stå imot de voldelige anslagene fra de muslimske angriperne i flere hundre år. Og de gjorde det med våpen i hånd.

Islam har på ingen måte de samme ydmyke og nestekjærlige trekk ved sin tidlige start som religiøs og politisk bevegelse som det kristendommen har. Islam er en krigerreligion, og nok langt mer identisk i så måte med det indoeuropeiske innslaget i Vesten. Men i islam finnes det ingen motvekt til det dominante og krigerske, på samme måte som det kristne har gitt til Vesten.

Og derfor er det også nødvendig for Vesten å være på vakt mot islam, og å forstå at det insentivsystem som tenderer å virke i en kultur med et kristent innslag ikke har den samme effekt i en muslimsk eller klanbasert kultur. I sistnevnte er det langt mer den sterkestes rett som vinner frem, og de svak og ydmyke blir utnyttet. Gir man lillefingeren i en klankultur, tar de hele hånden.

En (kristen) tåpe

Det er også på den bakgrunn vi må forstå – og avvise – forslaget til leder i Norges kristelige Studentforbund, Ingvild Yrke, om å «gi bort» noen av de kristne helligdagene til islam og muslimer.

– Den internasjonale kvinnedagen 8. mars, verdens miljødag og id al-fitr eller id al-adha er gode alternative offentlige høytidsdager, sier Yrke til Klassekampen.

– Vi kristne er kalt for å kjempe de svakes sak. Vi som er majoritet, må gi dem den dagen, hvis de noen gang skal få den, sier hun videre.

Studenten Yrke er «en god kristen» i sin nestekjærlige omsorg for muslimene. Hun har trolig forstått sin læring dit hen at man bokstavelig talt skal vende det annet kinn til, at de siste skal bli de første osv. Og hun forventer trolig at det skal blidgjøre muslimer i Norge, at de dermed skal gjengjelde gesten de er vist og at alt deretter blir mer harmonisk.

Men det er nok nødvendig å påpeke overfor Yrke at den kristne etikk i en slik abstrakt idealisering er utopisk, og vil lede til ens egen utslettelse. I sin praktiske applisering har kirken aldri vært «rent kristen», den har også hatt sitt utspring i en mye større grad av realisme om hva som virker og ikke virker blant menneskene, og at det også er nødvendig med styrke, fasthet og et forsvar av sine egne privilegier.

Og Yrke bør også sette seg ned og finne ut mer om islam, og ikke tro at «alle religioner er like». Hun bør mer spesifikt lese seg opp på profeten Muhammed, muslimenes «ufeilbarlige» forbilde. Da vil hun finne at han har et helt annet budskap enn det som formodentlig er hennes eget ideal, den korsfestede «taperen» Jesus.

 

Vi trenger din hjelp. Gi en julegave til Resett i år!

  • kr

Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  • 1.5K
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]