Da er nasjonaldagsfeiringen i vårt gode, gamle Norge godt i gang. En kan si mye om det som foregår i landet vårt, om norsk politisk korrekthet, og om oppløsningen av nasjonalstaten. Men en ting har vi, som er fraværende i andre europeiske land. Våre byer forvandles til en eksplosjon av nasjonalromantikk, rødt, hvitt og blått. Flagg så langt øynene kan se. Stolte nordmenn roper hurra. Det er utenkelig i mange sammenlignbare land. Akkurat dette skal vi være stolte av.
Samtidig har vi nordmenn ikke vært noe særlig flinkere enn våre naboer til å beskytte og hegne om vår egen kulturarv, og sørge for en balansert og forsiktig utvikling i vår demografiske sammensetning. Det er ekstreme endringer vi utsetter vårt samfunn for, både i Norge og i resten av Vest-Europa. Men, vi må også erkjenne at utviklingen i sin helhet ikke er reversibel.
Norge blir aldri et etnisk homogent samfunn. Det er sikkert mange som har kommet hit, som kan og bør bli sendt hjem i fremtiden, men det vil aldri være mulig å gjenskape norsk demografi fra 1960-tallet. Jo før vi aksepterer dette, desto bedre. Det er dessuten hevet over enhver tvil at landet egentlig aldri noensinne har vært etnisk homogent. Vi har levd side om side med samer, kvener, tatere, og havarerte sjømenn fra sydligere breddegrader har utvilsomt også satt sine genetiske spor hos mange som mener de er etniske nordmenn.
Vi har alltid hatt kontakt med, og blandet oss med omverdenen. Noen vil kanskje mene at samer og kvener kvalifiserer som nordmenn, og andre vil kanskje mene at det ikke spiller noen rolle om man har herkomst fra Irland eller Spania, så lenge man også er nordisk. Er man forresten etnisk norsk om man har tysk far, men norsk mor? Dette er med andre ord noe som kan diskuteres i det uendelige. Men det er en avsporing fra det som er viktig.
Ja, vi har alltid blandet oss med omverdenen. Men, dette kan ikke sammenlignes med dagens migrasjonsmønstre, og presset på noen få rike, nordeuropeiske land med generøse velferdssystemer. Det er en utvikling som kunne ha vært forhindret. Vår asylrett og medfølgende rett på velferdsytelser er det eneste incentivet som skal til for å oppmuntre til illegal massemigrasjon. Man reiser ikke gjennom et titalls trygge land, for å slå seg ned så langt nord som mulig, bare for moro skyld.
Undertegnede, og andre i Resett, har tidligere blitt hyllet av den marginale, høyreekstreme grupperingen Vigrid. Hyllester fra ekstreme grupperinger har mange ganger blitt benyttet som argument mot innvandrings- og islamkritikere, i vårt tilfelle fremført som om Vigrid skulle ha en kobling til Resett eller til meg personlig.
Vigrid dyrker en utopisk/dystopisk og uoppnåelig etnonasjonalisme. En politikk som, om den ble forsøkt realisert, ville innebære enorme lidelser for mange av de vi i dag oppfatter som våre selvsagte landsmenn, som vil bli ekskludert eller deportert dersom etnonasjonalistene hadde fått viljen sin.
Problemene som er uunngåelige i det såkalte multikulturelle samfunnet oppstår ikke fordi folk ser forskjellige ut. Dette dreier seg i all hovedsak om ulike kulturer, og deres ulike forhold til kriminalitet, vold og konfliktløsning. Synet på kvinnens plass i offentligheten varierer også veldig fra kultur til kultur. Det handler om konflikter som oppstår når motstridende kulturelle verdier møtes. Det går ikke å komprimere alle konsekvensene av masseinnvandringen ned til et avsnitt, men hovedpoenget er at det er kultur, og ikke etnisitet, som er den avgjørende faktor. Inn-gruppepreferansen lever, også blant oss nordmenn. Vi holder oss inne med de som er som oss, men ikke nødvendigvis de som ser ut som oss.
Derfor er det viktig for oss som er nasjonalkonservative å markere avstand til utopisk etnonasjonalisme, og slå ring om våre ikke-etniske landsmenn. Det bør aldri være akseptert blant innvandringskritikere å be et adoptivbarn eller en assimilert person om å «reise hjem». Vi har ingen å miste. Vår nasjon trenger alle sine lojale forkjempere. Vi har ikke råd til å ekskludere noen, på bakgrunn av noe så diskutabelt som etnisitet, eller noe så trivielt som utseende.
Vi skal være stolte over at vi lever i et av de få vestlige, europeiske landene, der det er innenfor å vifte med flagget og uttrykke stolthet over landet sitt. Det er overhodet ingen selvfølge i våre naboland. Vi skal være glade og takknemlige for det våre forferdre gjorde for oss. Vi må gjøre rett for oss, og ivareta vår arv. Da må vi sette Norge først. Så skal vi også være veldig stolte og glade for at det er personer blant oss av andre etnisiteter, som gjerne har innvandrerbakgrunn, som bevisst har valgt norsk kultur, norske tradisjoner og vestlige verdier, og som er stolte av det. I den erkjennelsen ligger det en helt uunnværlig følelse av håp.
Kjære landsmenn, gratulerer med dagen.