Det norske folk har en stoltere historie enn de fleste nasjoner når det gjelder tre av de mest grunnleggende forutsetninger for et godt og suksessrikt samfunn: ytringsfrihet, demokrati og likeverd – det siste ikke minst mellom kjønnene.
Men nordmenn er ikke klar over dette.
Vi lærer ikke om det på skolen, vi hører ikke om det i media – det offentlige hukommelsestapet omkring vår eldste historie og den dypt forankrede frihetsviljen som har overlevd i oss gjennom tusener av år er nesten totalt.
Vi nordmenn tror at våre forfedre var ”vikinger”. Vi vet ikke at vikingetiden bare var en kort episode i nasjonens historie, og at andre folkeslag og herskere utviste langt større råskap enn våre forfedre gjorde. Heller ikke vet vi at brutaliteten ”vikingene” blir beskyldt for i mange tilfeller kan sees som selvforsvar mot en økende misjonsvirksomhet i Europa, hvor etter hvert mektige krefter ville kvele vår frihet og medbestemmelsesrett og påtvinge oss den fremmede kristendommen.
Ett eksempel er toktet som betraktes som selve startskuddet for vikingtiden, angrepet på klosteret på Lindisfarne i 793; klosteret var base for kristningen av det nordlige England, og norske samfunn hadde blitt utsatt for kristen påvirkning utenfra allerede fra 600-tallet.
I likhet med våre svenske naboers forhenværende statsminister, Fredrik Reinfeldt – hva gjelder hans kunnskapsløshet om Sveriges historie – har også nordmenn godtroende kjøpt forestillingen om at våre forfedre var brutale barbarer og ingenting mer:
«Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån», uttalte Reinfeldt for noen år tilbake, ifølge svenske Dagens Nyheter.
Vår egen tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, gikk i samme felle og røpte hvor uopplyst han er om vårt folks historie, og dét ved et besøk på selveste Stiklestad, i anledning åpningen av spelet der i 2013: ”Vår nasjon ble bygd med impulser utenfra. Det norskeste av det norske er internasjonalt”, skal han ha sagt i talen sin.
Ja, det aller norskeste ER internasjonalt – i dag. Men det er fordi verden utenfor Norden har tatt våre idéer i bruk, og ikke omvendt. De aller viktigste idéene – de om frihet, folkestyre og likhet – praktiserte vi nemlig først selv, og fra vårt samfunn spredte de seg til det vestlige Europa. Hvis du ikke tror meg, får du lese din Aristoteles, din Tacitus og ikke minst din Montesquieu litt grundigere. Sistnevnte opplysningsfilosof så nemlig mot nord i sitt arbeid med maktfordelingsprinsippet som har inspirert både den amerikanske og franske forfatning, og statsrettslig tenkning i vestlige land.
Ytringsfrihet
Allerede i det norrøne samfunn hadde hver eneste tingmann og -kvinne (jada, det satt flere kvinner på tingene også, med fulle rettigheter, men det visste du kanskje ikke?) rett til å legge frem sin sak og sine meninger. (Slaver hadde selvsagt ikke denne retten, men slaveri har eksistert i alle samfunn, og sier lite og ingenting spesielt om det norrøne.)
Ytringsfriheten er den viktigste av alle friheter, for det er på den alle de andre hviler.
Vår langt over 1000 år gamle tradisjon med at alle fritt kunne legge frem sitt syn på tinget, er derfor vår stolteste og viktigste arv. Når følelsen av å være meningsberettiget som individ stikker dypere i oss nordmenn enn i andre befolkninger, er det ikke bare fordi vår ytringsfrihet var lovfestet; ettersom lovene i sitt første halve årtusen ikke var nedskrevet, men ble muntlig formidlet fra generasjon til generasjon, var kunnskapen om ytringsfriheten allemannseie og satte derfor et dypt preg i vår selvforståelse.
Folkestyre
Halvdan Koht er én av dem som har vist hvordan vårt norrøne tingsystem går tilbake i alle fall til folkevandringstiden ca 500 e. Kr., men moderne fagfolk tror de første tingene har røtter helt tilbake til Kristi tid. Og mens de gamle grekernes demokrati (ca 500 f. Kr.) ikke varte lengre enn drøyt 150 år, satte våre forfedres folkevilje og folkerepresentasjon langt mer varige spor, og ikke bare i vårt eget samfunn: Både Alltinget på Island fra ca 930 og Tynwaldtinget på Man (avledet fra det norrøne Þingvǫll, (Tingvoll)) fra før 979 –som er verdens eldste kontinuerlige tingforsamling – hadde sitt forbilde i de norske tingene.
Våre egne ting ble riktignok svekket i den mørke middelalderen, men aldri satt helt ut av spill – blant annet holdt bøndene bygdeting, selv da vi lå under Danmark. De norske tingenes varighet og kontinuitet som legitim folkemakt er derfor uten like i verdenshistorien: Det første varige, direkte demokrati oppsto i Skandinavia. Gjennom at våre forfedre etter hvert dro ut på vikingferd, og da tok tinget med seg dit de dro (de holdt tingmøter utenfor vårt territorium), vokste tingene seg inn i dét som med tiden ble europeisk statsoppbygging.
Andre sivilisasjoner i verdenshistorien har frembrakt kunst, kunnskap og filosofi, men ingen har på samme måte som våre nordiske forfedre skapt demokratiske samfunnsformer. For mens resten av Europa ble styrt av mer eller mindre eneveldige konger, paver og keisere med sine hoff, elitenettverk og arméer, var de norrøne samfunn organisert på en helt annen måte: Her var ingen statsmakt, men folket var samlet i små ting der retten kom nedenfra og hver tingmann hadde en reell mulighet til deltagelse; vi hadde folkestyre.
I tillegg til at vi var mye tidligere ute med folkestyre, var og forble likhetsprinsippet i det norrøne samfunn også av en helt annen karakter enn på det europeiske kontinent, og dette gjorde så stort inntrykk at det ble nedtegnet i blant annet franske annaler. Da franskmennene sto konfrontert med en vikingehær på 800-tallet, og Kong Karl den Stores forhandler spurte våre forfedre hvilken tittel lederen deres hadde, var deres svar enkelt og greit: ”Ingen – vi har ingen herre og vi er alle like.”
I sitt berømte verk ”De l’esprit des lois” (”Lovens ånd”, 1748) skrev den franske opplysningsfilosofen Montesquieu om maktfordelingsprinsippet, hvis fremste formål er å sikre borgernes frihet. I arbeidet sitt tok Montesquieu utgangspunkt i Nordens folk, og skrev om dem at de ”har vært kilden til Europas frihet og dermed til nesten all den frihet som i dag finnes blant mennesker.”
Og ingen av nordboerne var like sterk i sin frihetsvilje som de her oppe i de nordligste traktene, for til forskjell fra de danske, var norske bønder aldri livegne.
Hvorfor vet ikke alle nordmenn dette?
Hvorfor er det ikke dette vi svarer når noen spør oss hva norsk kultur er?
Alle nordmenn har lært om Montesquieu og maktfordelingsprinsippet på skolen. Men hvor mange av oss har noensinne hørt at han baserte sin viktigste idé på prinsippene som våre forfedre og -mødre praktiserte og hadde nedfelt i sine lover? Hvor mange ligger fremdeles under for samme villfarelse som Stoltenberg, og tror at impulsene gikk motsatt vei, at vi nordmenn fikk frihetsidéene våre fra utlandet?
Likeverd mellom kjønn
I førkristen tid sto likeverdet mellom kvinne og mann sterkere enn i mange av verdens samfunn av i dag. Våre norrøne formødre var aldri mannens eiendom etter at de giftet seg. Våre formødre var heller aldri noen handelsvare før de giftet seg. De hadde full råderett over sin eiendom, og lik skilsmisserett som mannen. Menn som ble tatt i å misbruke sin fysiske overmakt mot kvinner ved å voldta eller øve annen vold, mistet sin ære; de ble æresløse.
Selvfølgelig har vi hatt voldsmenn blant oss som alle andre, men vold mot kvinner var aldri akseptert, voldsmannen måtte gjøre sin udåd i skjul, og det ble tatt affære dersom han ble oppdaget.
Det er ingen tilfeldighet at norske kvinner var blant de første i verden til å få stemmerett i moderne tid; det stikker en dyp, tusenårig åre av gjensidig respekt mellom norske kvinner og menn.
Norsk kultur
Vår tidligere statsminister er dessverre ikke alene om å uttale seg uopplyst om sitt lands nasjonale arv. Selv Kong Harald V fikk seg til å spørre – da han på NRK i 2015 fikk spørsmål om ”det norske” var truet – ”Ja, hva er det norske?”
Jeg skulle ønske han hadde svart, som sant er:
”Det norskeste av det norske er ytringsfrihet, folkestyre og likeverd mellom kvinne og mann, og jeg anser det som vår felles plikt å kjempe for å bevare disse for våre etterkommere, for alle landets gamle og nyankomne borgere. Ja, så viktig var likeverdet i samfunnet for våre norrøne formødre og -fedre, at de hadde en helt unik klausul i sine lover: Motstandsretten, som forpliktet borgerne til å avsette konger, jarler og lendmenn dersom de brøt lovene. I knapt noe annet samfunn gjaldt likhetstanken så sterk – motstandsretten mangler sidestykke til og med i nordiske og germanske – at selv kongen måtte bøye seg for folkets vilje.
I Vesten beundrer vi med rette engelskmennenes Magna Carta fra 1215, som begrenset kongens makt og ga noe av den til adel og prester. Men folkestyret sto altså langt sterkere hos oss, og var nedfelt i våre lover mange hundre år tidligere. Noe av det som gjør meg mest stolt over å være konge nettopp i Norge, er at norsk kultur kan oppsummeres i tre ord som vi gjennom mer enn 1000 år har opparbeidet oss et særegent eierskap til, og som ligger dypt forankret i den norske folkebevisshet: frihet, demokrati og likeverd.”
Til alle som bor i vårt kjære Norge: Gratulerer med dagen!
(Ønsker du å lære mer om vår stolte kulturarv, kan du som jeg begynne med bøkene til én av våre fremste eksperter på Norges tidlige historie, professor Torgrim Titlestad, dr. philos ved Universitetet i Stavanger. Mye av faktastoffet i denne kronikken har jeg blant andre hentet fra hans bøker ”Vikingtid, motstandsrett og folkestyre” og ”Sagasyn, Norges historiske kraftlinjer”)