Illustrasjonsbilde. Foto: Jan Haas / NTB scanpix
annonse

Vi har feiret vår nasjonaldag, og hyllet norske verdier som frihet og likeverd. Forfatter Azra Gilani gir stemme til dem som stadig frarøves grunnleggende rettigheter. Hun møter beklagelig motstand og mangelfull støtte der man burde forvente mer. Alternative medier er så langt de eneste som i betydelig grad engasjerer seg.

Attiq Sohail skriver i Aftenposten at han vil ha seg frabedt belæring om integrering. Han griper dog begjærlig muligheten til selv å irettesette og belære forfatter Azra Gilani om ”farligheten ved å aktualisere fortidens problemer til dagens norskpakistanere, der de fleste angivelig ikke har hørt og sett slike tragedier fra annet enn pakistanske såpeoperaer som viser vold mot kone og håning av kvinner som føder jentebarn.”

Jeg vet ikke hvilken virkelighet lege Sohail personlig lever i, men det er meg tydelig at kvinner som utfordrer en gjenstridig og utdatert æreskultur stadig må knebles selv i de velutdannede kretser, og at enkelte kanskje ikke fullt ut vil anerkjenne virkeligheten slik den kan være for andre enn dem selv.

Den virkelighet som beskrives på mitt psykolog-kontor er i alle fall tydelig nok, og vitner om at Sohail bagatelliserer de utfordringer som fortsatt eksisterer i forhold til negativ sosial kontroll. Som helsepersonell har vi begge et særlig ansvar når vi bidrar med kunnskap og erfaring og slik påvirker den offentlige diskurs. Da er det betenkelig at lege Sohail synes opptatt av å slå seg til ridder for å beskytte en minoritetsgruppes renomé, mer enn å tale de sårbares sak.

Jeg kan forstå at man vil nyansere, og at man vil unngå å stigmatisere, men slik kan man også komme til å neglisjere og marginalisere – de som faktisk er ofre for den ukultur man fornekter. Det er en svært kontraproduktiv vei å gå.

Som psykolog med klinisk praksis i Oslo har jeg gjennom mange år fulgt opp klienter fra alle verdenshjørner, og således fått innblikk i et stort kulturelt mangfold. Jeg har alltid hatt et varmt hjerte for kvinnehelse, og lært at trass ulike levesett, har vi mye til felles. Bekymringer rundt svangerskap, fødsler, barselsdepresjoner, morsrolle, samliv og seksualliv, familie og vennskap, eget selvbilde mv, er tilbakevendende temaer uavhengig om vi har røtter fra Honningsvåg eller Islamabad, men noe skiller oss.

Der hvor mine klienter fra majoritetsbefolkningen anser retten til å bestemme over egen kropp og eget liv som en selvfølgelighet, er det en kjensgjerning at den samme retten ikke nødvendigvis står like sterkt hos minoritetsgruppene. Dette er heldigvis anerkjent av våre myndigheter, og kommer til uttrykk i regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017-2020).

Tall fra SSB viser at ”innvandrerkvinner er mer utsatt for vold enn kvinner generelt i befolkningen” (SSB, 2016). Vold mot kvinner er et omfattende menneskerettighetsproblem, og noe man ser i sammenheng med vold mot barn. FN definerer vold mot kvinner som ”enhver form for kjønnsbasert vold som fører til, ellers sannsynligvis fører til, fysisk, seksuell eller mental skade og lidelse for kvinner, herunder trusler om slike handlinger, tvang eller vilkårlig frarøvelse av frihet, i offentlig eller privat liv.”

Der hvor den norske likestillingstanken er godt fundamentert, vil både fysisk og psykisk mishandling representere et klart avvik i forhold til de eksisterende normer og verdier. Om man imidlertid har vokst opp i et miljø som anser kvinner og deres døtre som annenrangs borgere, kan dette fremstå annerledes.

Tragedier som min helsepersonell-kollega Sohail mener hører hjemme i såpeoperaer på TV, kan i utdrag lyde som følger når de nøkternt dokumenteres i pasientjournaler hos meg:

”Klienten forteller om en oppvekst preget av vold fra far. Som voksen presses hun til å gifte seg med en mann hun ikke har følelser for, sitt eget søskenbarn. I forholdet utsettes hun for regelmessige overgrep. Hun har ikke en oppfatning av dette som voldtekt, da hun tror at dette hører ekteskapet til. Klienten forteller at hun tjener ”som slave” for sin svigerfamilie som hundser og ydmyker henne. Hun er utslitt, deprimert og sliter med kroniske kroppslige smerter. Hun sier at det eneste som gjør at hun holder ut, er kjærligheten til sine barn, og håpet om at de skal få bedre muligheter enn henne selv.”

Når jeg spør hva hun tenker skal til for at hun kan få en bedre tilværelse, sier hun at der finnes ingen løsning. Hun kan ikke forlate sin mann, hun kan ikke opponere mot foreldre og svigerforeldre. Hennes religion og kultur tillater ikke dette, og hun er låst i en umulighet.

Som psykolog står jeg ofte overfor et etisk dilemma. Jeg vil gjerne hjelpe, men kan komme til å ytterligere umyndiggjøre min klient ved å presse på henne et frigjøringsprosjekt hun ikke er klar for, og som i verste fall kan sette henne i stor fare. (Les: Eksemplet er virkelighetsnært, men konstruert, da jeg av hensyn til klienters sikkerhet ikke kan gjengi gjenkjennbare historier).

Et patriarkalsk kvinnesyn internaliseres gjennom et helt liv under påvirkning av primær- og sekundærsosialisering fra storfamilien og miljøet. Mange kvinner er fanget i et liv hvor de ikke har personlig verdi; de lever i et totalitært fengsel. De undertrykkende mekanismene blir så integrert i hennes oppfatning av eget liv og muligheter, at hun ikke trenger en streng far eller ektemann som fangevokter. Hun ilegger seg lenkene, idet hun lever i en tilstand av lært hjelpeløshet. Det er en grunn til at negativ sosial kontroll fortsatt eksisterer. Det er en maktform som vitterlig fungerer, og stadig holder kvinner nede.

Negativ sosial kontroll er ikke alltid brutal og overtydelig som beskrevet i eksemplet ovenfor. Tidvis kan den være nokså vag og subtil. Kvinnen påføres skam og skyld, og slik holder man henne under moralsk kontroll. Det er vel unødvendig å si at her har vi fortsatt mye å rydde opp i, også i den norske majoritetskulturen.

Det er mange gledelige fremskritt i minoritetsgruppene, hvilket Sohail med riktighet løfter frem. Men selv om der har vært stor sosial og økonomisk mobilitet blant mange dyktige og hardtarbeidende innvandrere, med bla øket representasjon i prestisje-yrker, betyr det ikke at all ukultur er reformert. Et levesett som utenfra fremstår som godt tilpasset storsamfunnets moderne premisser, kan i regelen dreie seg vel så mye om en imitasjon og en pseudo-integrering. I det indre og det personlige kan individet fortsatt være ufritt og underkuet.

Det er derfor vi trenger flere som Azra Gilani, noen som kan gi stemme til dem som i frykt tier. Hennes bok En muslimsk mors kamp er viktig. Gilani har mottatt den prestisjefyllte Harry Hole prisen, mon tro kan hun også være en kandidat for Amnesty prisen 2018?

Når applausen etter festtalene fra gårsdagens feiring har lagt seg, håper jeg at vi kan stå sammen på tvers av både kulturer og kjønn, og kjempe for at den frihet og det menneskeverd vi nylig har feiret er noe alle landsmenn kan få ta del i. Da kan integrering bli noe mer enn bare et honnørord.

 

Kilder:

Levekår blant innvandrere i Norge (2016).

Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (2017-2020).

Attiq Sohail, Norskpakistanere trenger ikke belæring i integrering (Aftenposten,    8. Mai 2018)

Attiq Sohail, Norskpakistanerne er satt i ufortjent dårlig lys (Aftenposten, 14. mai 2018)

 

 

Annonser
  • 531
  •  
  •  
   

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]